Hvilke grenseverdier beskytter egentlig Varangerfjorden?

Myndighetene har vist til at grenseverdiene ikke er overskredet. Nå opplyser Havforskningsinstituttet at det for flere av de miljøfarlige stoffene som brukes i oppdrett, ikke finnes fastsatte juridiske miljøkvalitetsgrenser. Da må myndighetene svare: Hvilke grenser er det egentlig Varangerfjorden beskyttes etter?

Øst-Finnmark kystfiskarlag har gjennom lang tid forsøkt å få svar på noen enkle spørsmål: Hvilke miljøfarlige stoffer brukes ved oppdrettsanleggene i Varangerfjorden? Hvor store mengder brukes? Og hvilke grenseverdier legges til grunn når myndighetene sier at utslippene er innenfor forsvarlige grenser?

Vi har fått mange svar, men fortsatt ikke klare svar på disse spørsmålene.

Nå har Havforskningsinstituttet lagt fram ny kunnskap som gjør at vi må stille kanskje det viktigste spørsmålet vi hittil har stilt.

Hvilke grenseverdier er det egentlig myndighetene viser til?

Nye opplysninger fra Havforskningsinstituttet

Havforskningsinstituttet publiserte 17. august en ny rapport om tralopyril og andre antigromidler som brukes på oppdrettsnøter. Samme dag advarte Fiskeridirektoratet mot spyling av impregnerte nøter.

Tralopyril lekker kontinuerlig fra nøtene. Ved spyling kan det på kort tid frigjøres betydelig større mengder, og Havforskningsinstituttets beregninger viser at konsentrasjonene kan bli så høye at det oppstår risiko for akutte virkninger på sårbare marine organismer.

Men rapporten inneholder også en annen opplysning som er avgjørende for spørsmålene fiskerne har stilt. For blant annet tralopyril, transformasjonsprodukter av tralopyril, sinkpyrithion og kobberpyrithion finnes det ikke fastsatte juridiske miljøkvalitetsstandarder.

Det finnes faglige terskelverdier som brukes til å vurdere miljørisiko. Men det er ikke det samme som en juridisk fastsatt miljøkvalitetsgrense. Forskjellen er viktig.

Hvilken grense snakker statsforvalteren om?

Statsforvalteren i Troms og Finnmark har tidligere svart Øst-Finnmark Kystfiskarlag at miljøovervåkningen ved oppdrettsanleggene i Varangerfjorden ikke viser overskridelser av «grenseverdiene for sediment».

Statsforvalteren skrev også at dersom overvåkningen viser overskridelser, er virksomheten forpliktet til å gjøre ytterligere undersøkelser og tiltak. Det høres betryggende ut.

Men Havforskningsinstituttets nye opplysninger gjør at vi må spørre: Hvilke stoffer og hvilke grenseverdier snakker statsforvalteren om?

Gjelder uttalelsen kobber og sink? Gjelder den også tralopyril, sinkpyrithion og kobberpyrithion? Og hva med stoffene som dannes når tralopyril brytes ned?

Tenk på en drikkevannsbrønn

Forskjellen kan forklares enkelt.

Hvis en myndighet forteller deg at innholdet av et miljøfarlig stoff i drikkevannsbrønnen din ligger «under grenseverdien», vil du naturlig forstå det slik at stoffet er målt, at det finnes en fastsatt grense, og at måleresultatet ligger under denne.

Men dersom det ikke finnes noen fastsatt grense for stoffet, blir saken en annen. Da må myndighetene fortelle hvilken verdi de sammenligner med, hva denne verdien bygger på og hvor sikkert kunnskapsgrunnlaget er.

Det er akkurat denne avklaringen fiskerne nå ber om for Varangerfjorden.

Fjorden mottar utslipp år etter år

Dette handler heller ikke bare om én prøve ved ett oppdrettsanlegg. Utslippene skjer i Varangerfjorden år etter år. De samme vannmassene og bunnområdene er leveområder for fisk, plankton, bunndyr og andre marine organismer.

Derfor må også den samlede kjemiske belastningen over tid vurderes.

Men hvordan skal myndighetene kunne vurdere den samlede belastningen dersom vi ikke engang får vite hvilke stoffer som brukes og hvor store mengder som tilføres fjorden? Det er nettopp disse opplysningene Øst-Finnmark Kystfiskarlag lenge har forsøkt å få fram.

Stoff for stoff

Vi mener derfor at myndighetene nå må legge fram en forståelig oversikt. Stoff for stoff må de opplyse hva som brukes ved oppdrettsanleggene i Varangerfjorden, hvilke mengder som brukes og hvilken miljøgrense utslippene vurderes mot.

Finnes det en juridisk fastsatt miljøkvalitetsgrense, må myndighetene opplyse hva den er. Finnes det ikke en slik grense, må også det sies klart. Og dersom det i stedet brukes en faglig beregnet terskelverdi, må myndighetene fortelle hvilken verdi som brukes og hva den bygger på.

Fiskerne skal ikke måtte være kjemikere eller jurister for å forstå om utslippene til fjorden er innenfor forsvarlige grenser. Når myndighetene sier at «grenseverdiene ikke er overskredet», må befolkningen kunne få vite hvilken grense, for hvilket stoff og basert på hvilken kunnskap.

Derfor stiller vi spørsmålet så enkelt som mulig: Hvilke grenseverdier beskytter egentlig Varangerfjorden?

Og dersom det ikke finnes fastsatte miljøkvalitetsgrenser for flere av stoffene som brukes: På hvilket faglig grunnlag kan myndighetene da slå fast at utslippene er innenfor forsvarlige grenser?

Det mener vi befolkningen rundt Varangerfjorden har krav på et klart svar på.

Arne Pedersen, leder i Øst-Finnmark kystfiskarlag