Staten slapp gift i Varangerfjorden – fjordfiskerne i Varanger tok støyten

I flere tiår har staten gitt tillatelser til oppdrett i Varangerfjorden uten å vite hvilke giftstoffer som ble sluppet ut. Nå innrømmer Statsforvalteren at sentrale kjemikalier aldri har vært risikovurdert. Konsekvensene har blitt båret av fjorden – og av fiskerne i Nesseby.

Dette er ikke en påstand fra miljøaktivister eller frustrerte fiskere. Det er en erkjennelse fra staten selv.

I et brev datert 28. januar 2026 bekrefter Statsforvalteren at bruk av flere miljøgifter i oppdrettsanlegg i Nesseby og Sør-Varanger aldri har vært vurdert, rett og slett fordi myndighetene ikke stilte krav om informasjon. Likevel ble tillatelser gitt, blant annet ved lokalitetene Latvika og Lausklubben i Varangerfjorden.

Tillatelser uten kunnskap

Statsforvalteren slår fast at det ikke finnes dokumenter som viser risikovurdering av blant annet biocidet tralopyril, brukt i notimpregnering i oppdrett. Ikke fordi dokumentene er hemmelige eller unntatt offentlighet, men fordi de aldri har eksistert.

I praksis betyr dette at staten i flere tiår har tillatt utslipp i Varangerfjorden uten å vite hvilke stoffer som ble brukt, hvor mye som ble sluppet ut, eller hvilken risiko dette innebar for bunnforhold, fisk og gyteområder. Dette er ikke en bagatell eller en formalitet. Det er forvaltning i blinde.

Fiskerne varslet – staten så en annen vei

Mens myndighetene manglet dokumentasjon, manglet ikke fiskerne erfaring. Langs Varangerfjorden og i Nesseby har fiskere meldt fra om endrede bunnforhold, svakere fangster og tap av tradisjonelle fiskeplasser. Disse bekymringene har ofte blitt møtt med henvisninger til at utslipp er vurdert og at myndighetene har kontroll.

Brevet fra Statsforvalteren viser nå at dette ikke stemmer. Kontrollen eksisterte ikke for flere av stoffene som faktisk ble brukt. Fiskerne ble bedt om å dokumentere skade, samtidig som staten selv aldri hadde sørget for å vurdere risikoen i forkant.

Etterkontroll er ikke føre-var

Statsforvalteren viser til miljøundersøkelser og sedimentprøver, blant annet ved lokalitetene Latvika og Lausklubben. Dette er målinger gjort i ettertid, etter at utslippene allerede har funnet sted. For tralopyril erkjenner Statsforvalteren eksplisitt at det ikke har vært krav om prøvetaking, at stoffet ikke har vært vurdert, og at det derfor ikke finnes dokumentasjon.

Likevel har stoffet vært brukt i Varangerfjorden. Dette er ikke føre-var-prinsippet i praksis. Det er et eksperiment gjennomført i en levende fjord.

Regelverket kom sent – ansvaret var der hele tiden

Statsforvalteren peker på at regelverket først ble skjerpet i 2023, og at krav om opplysninger om notimpregnering er relativt nytt. Men dette fritar ikke myndighetene for ansvar. Det var statens oppgave å stille nødvendige krav, sørge for et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag og beskytte fjorden som en felles ressurs for fjord- og kystsamfunnene.

Når dette ikke ble gjort, er det ikke snakk om et historisk uhell. Det er en systemsvikt som har rammet Varanger direkte.

Hvem tar ansvar for Varangerfjorden?

Når staten nå erkjenner at den manglet kunnskap, melder spørsmålene seg. Hvem har ansvaret for eventuelle miljøskader i Varangerfjorden? Hvem tar ansvar for fiskerne i Nesseby som har mistet deler av sitt inntektsgrunnlag? Og hvorfor måtte et innsynskrav til før denne mangelen på kontroll ble erkjent?

Dette er ikke bare en miljøsak. Det er en tillitssak mellom staten og kystsamfunnene.

Konklusjon: Risikoen ble skjøvet nedover

Oppdrettsnæringen fikk tillatelser. Myndighetene slapp å stille ubehagelige spørsmål. Risikoen ble skjøvet nedover, til fjorden, til fisken og til fiskerne i Varanger.

Statsforvalterens eget brev gjør én ting helt klart:
Uretten ligger ikke hos fiskerne som varslet, men hos myndighetene som unnlot å vite.

Arne Pedersen, Øst-Finnmark kystfiskarlag