Nesseby kommune ba om svar – fikk bekreftet sin maktesløshet

Da fiskerne i Varanger ba om innsyn og svar om kjemikaliebruk i oppdrett, valgte Nesseby kommune å sende bekymringene videre i stedet for å ta dem på alvor. Svaret fra Miljødirektoratet viser at kommunen nå sitter igjen uten ansvar, uten myndighet – og uten svar til fiskerne.

Dette er ikke et angrep på enkeltpersoner i kommuneadministrasjonen.
Det er en beskrivelse av en politisk og forvaltningsmessig situasjon som Nesseby kommune selv har bidratt til.

Fiskernes spørsmål ble et kommunalt problem

Høsten 2025 mottok Nesseby kommune flere henvendelser fra fiskere i Varangerområdet. Spørsmålene var konkrete og alvorlige. De handlet om bruk av notimpregnering, kjemikalier, legemidler, kobber og sink i oppdrettsanlegg – og om hvilken risiko dette innebærer for fjorden og fiskeriene.

I stedet for å bruke sin rolle som plan- og høringsmyndighet til å kreve tydelige svar, valgte kommunen å sende en «felles anmodning om avklaringer» til statlige myndigheter. Dermed ble fiskernes innsynsbegjæringer gjort om til et generelt informasjonsbehov.

Allerede her ble ansvaret flyttet bort fra kommunen.

Et svar som fraskriver ansvar

I sitt brev av 30. oktober 2025 gjør Miljødirektoratet én ting helt klart:
Nesseby kommune har ikke myndighet over utslipp fra akvakultur, og kan heller ikke forvente å få nye, samlede vurderinger av miljø- og helserisiko.

Statsforvalteren er forurensningsmyndighet. Miljødirektoratet er klageinstans. Fiskeridirektoratet og Mattilsynet har sine roller. Kommunen blir henvist til å lese det som allerede ligger på nett, i kartløsninger og databaser.

Med andre ord: Kommunen får ikke svar som kan gis videre til fiskerne. Den får bare en oversikt over hvem som har ansvaret – og det er ikke kommunen selv.

Kunnskap i ettertid – ikke svar på bekymringene

Miljødirektoratet understreker at Norge skal ha en kunnskapsbasert forvaltning, og viser til forskning, overvåkning og nytt regelverk. Men dette er fremoverskuende formuleringer.

Brevet bekrefter samtidig at:
– bruken av notimpregnering ikke er ny
– flere nye stoffer nå tas i bruk
– kunnskapen om miljøeffektene fortsatt bygges opp

Dette er nettopp det fiskerne har advart mot.

For dem som har sett endringer i fjorden over tid, er dette ikke beroligende svar. Det er en indirekte bekreftelse på at forvaltningen har ligget etter utviklingen.

Kommunen som buffer – ikke som talerør

Ved å ikke støtte fiskernes innsynsbegjæringer tydeligere, havnet Nesseby kommune i rollen som buffer mellom innbyggerne og staten. Kommunen videresendte spørsmålene, men stilte ikke krav.

Resultatet er at fiskerne står igjen uten reelle svar, mens kommunen sitter igjen med et brev som i praksis sier: Dette er ikke vårt bord.

Dermed har kommunen svekket sin egen rolle som lokal forvalter av interesser knyttet til fjord, fiske og næringsgrunnlag.

En tillitskrise i emning

Når fiskere henvender seg til sin egen kommune med alvorlige spørsmål om miljø og levebrød, forventer de mer enn lenker til nettsider og henvisninger til andre etater.

Svaret fra Miljødirektoratet viser at systemet er fragmentert, og at kommunen ikke har tatt en tydelig nok rolle i å samle, presse frem eller utfordre statlige myndigheter på vegne av lokalsamfunnet.

Det er her tillitsbruddet oppstår.

Konklusjon: Nesseby ble stående alene – sammen med fiskerne

Nesseby kommune ba om avklaringer.
De fikk en ansvarsfordeling.

Fiskerne ba om svar.
De fikk ingen.

I stedet for å stå tydelig sammen med fiskerne, endte kommunen med å bekrefte sin egen begrensede rolle i et system der avgjørelsene tas langt unna Varangerfjorden.

Spørsmålet som nå står igjen er ikke bare hva staten visste – men hvorfor Nesseby kommune ikke krevde å få vite mer, før bekymringene ble skjøvet videre og bort.

Arne Pedersen, Øst-Finnmark kystfiskarlag