Det vi slipper ut i Varangerfjorden, ender i barna

Langlivede miljøgifter lagres i kroppen i tiår og overføres med morsmelken fra mor til barn.

I Varangerfjorden tillates åpne oppdrettsanlegg som slipper ut persistente og langlivede miljøgifter bioakkumulerende miljøgifter. Dette er stoffer som skader levende organismer, hoper seg opp i næringskjeden og truer mattryggheten. Likevel godkjennes praksisen i strid med føre-var-prinsippet og sentral miljølovgivning. Fjord- og kystfiskerne krever at loven håndheves – ikke omgås.

Alt slippes rett ut

Åpne laksemerder betyr åpne utslipp. Alt som brukes i produksjonen slippes direkte ut i fjorden: fôr og fôrspill, avføring, legemidler mot lakselus og antibegroingsmidler på nøter. Det finnes ingen oppsamling, ingen rensing og ingen fysisk barriere mot det omkringliggende økosystemet.

Dette er ikke forenlig med naturmangfoldloven § 7, som krever at prinsippene i §§ 8–12 legges til grunn ved offentlig myndighetsutøvelse. Likevel tillates utslippene i Varangerfjorden uten at den samlede belastningen på økosystemet er vurdert.

Gift som lagres i kroppen

Disse stoffene forsvinner ikke. De lagres i levende organismer over lang tid. I feit fisk øker konsentrasjonene etter hvert som fisken blir større og fetere. Når mennesker spiser slik fisk, bygges det opp et lager av miljøgifter i kroppen.

Professor Anne-Lise Bjørke Monsen har advart om at halveringstiden for mange av disse stoffene er 10–20 år. De kan påvirke immunforsvar, hormonbalanse og nervesystem, og på sikt øke risikoen for kroniske sykdommer og utviklingsforstyrrelser.

Barna rammes hardest

Under graviditet og amming frigjøres miljøgiftene fra mors fettvev og overføres til barnet med morsmelken. Et førstefødt barn kan få opptil halvparten av morens samlede miljøgiftbelastning. Dette gjør miljøgifter i Varangerfjorden til et generasjonsproblem.

Føre-var settes til side

Naturmangfoldloven § 9 slår fast at risiko for alvorlig eller irreversibel skade skal utløse tiltak, også når full vitenskapelig sikkerhet mangler. I Varangerfjorden mangler det ikke kunnskap. Utslippene er dokumenterte, og effektene på marine organismer er kjent. Likevel videreføres en praksis med kontinuerlig forurensning.

Giftstoffer i matfjorden

Blant stoffene som slippes ut er tralopyril, et antibegroingsmiddel brukt på oppdrettsnøter. Stoffet er biologisk aktivt og utviklet for å angripe levende organismer. Når nøtene spyles eller slites, frigjøres det direkte i vannmassene og rammer ikke bare alger og rur, men også plankton og bunndyr.

Det fører til utslipp av store mengder kobber, et tungmetall som er giftig for fisk og bunndyr allerede i lave konsentrasjoner. Fiskefôr er tilsatt kobber og sink, og det inneholder også forurensninger som arsen og glyfosat.

Det er gode grunner for at myndighetene overvåker svovel, karbonat, arsen, bly, kadmium, kobber, krom, kvikksølv, nikkel, sink, THC, PAH, NPD, PAH16, Benzo[A]Pyren, PBDE, BDE209, PCB7, DDT, HCH, HCB, TNC og 7PFAS. Altså – persistente organiske miljøgifter, dioksiner, PCB-er, PAH-forbindelser og PFAS-stoffer som brytes svært sakte ned og hoper seg opp i næringskjeden.

Fiskernes rettigheter presses bort

Samtidig presses fjord- og kystfiskerne bort fra sine hevdvunne fiskeplasser. Areal beslaglegges til oppdrett uten at historisk bruk er ferdig kartlagt, i strid med intensjonen i Finnmarksloven.

Inngrep må stanses nå

Fjord- og kystfiskerne har allerede krevd at Finnmarkskommisjonen kartlegger historiske fiskefelt. Dette arbeidet vil ta flere år. I mellomtiden kan det ikke tillates nye oppdrettsanlegg, utvidelser eller flytting av eksisterende anlegg. Irreversible inngrep nå vil undergrave hele rettighetsavklaringen.

Loven må gjelde også her

Varangerfjorden er ikke et unntak fra norsk miljølovgivning. Føre-var-prinsippet er ikke valgfritt. Naturmangfoldloven og forurensningsloven forplikter staten til å beskytte økosystemer, mattrygghet og framtidige generasjoner.

Fjord- og kystfiskerne krever ikke særbehandling. De krever at gjeldende lov blir fulgt.
Varangerfjorden kan ikke vente. Handling må skje nå.

Arne Pedersen, Øst-Finnmark kystfiskarlag