I denne ukas Østhavet har vi viet flere sider til Yukigassen fra spede begynnelsen. Fra dem som var med i starten og brakte snøballkrigen til Vardø, blir navnet Inger Christensen nevnt – og da som ho «Yukimor». Inger har gitt oss sin fortelling fra de første årene og hvordan vår kjære og ganske utenom det vanlige festival ble til.
– Yukigassen er nok det jeg er mest stolt av å ha på CV-en, sier hun muntert over telefon.
Av Eva Lisa Robertsen. Arkivfoto: Bjørg Wenche Melhus
I dag bor Inger sørpå i Tønsberg kommune. Hun har gått av med AFP, har blitt mormor til fire og har familien rundt seg. I tillegg holder hun på med litt syvirksomheten Kreativmormor, med nettside med samme navn.
Vardø ga meg muligheter
Inger Christensen jobbet som næringssjef i Vardø kommune på 1990-tallet. I syv år bodde hun i Vardø sammen med eksmannen, Andreas Raaum. Han er som kjent Østhavets stifter. Hun jobbet først under Tor Kofoed, deretter under Hermod Larsen, og med litt ulike rådmenn. En ting Inger trekker fram er en trygghet som Vardø ga henne. Noe hun har tatt med seg og som har vært viktig i sin personlige utvikling.
– Vardø var et sted som ga meg muligheter. Begge ordførerne var veldig åpne og hadde en holdning om å «drive på». Det at jeg fikk tillitt og støtte, og fikk prøve meg, det er ingen selvfølge å oppleve og noe jeg har tatt med meg. Når man er i en litt firkanta kommunal stilling, da må du tørre å utfordre det, sier hun.
– Årene i Vardø var fryktelig moro, sier hun.
Hun forteller om både liv og røre i Vardø-samfunnet, med både deltakelse i Radio Domen, stiftelsen av Østhavet, arrangør av Pomordagene – og ikke minst Yukigassen. Bak lå det mye jobb.
Most rett av banen i vennskapsbyen
Hun mimrer villig tilbake til begynnelsen og hvordan man «snubla over» Yukigassen i Vardøs finske vennskapsby, Kemijärvi. En vennskapsavtale som går helt tilbake til 1961.
– Hermod var nyvalgt ordfører, og diskusjonene gikk rundt hva som egentlig kom utav vennskapsavtalene våre og at det kostet mer enn det ga. Bystyret ønsket noe mer næringsrettet. Til et ordinært utviklingsmøte med vennskapsbyen deltok en delegasjon med politikere og administrasjonen. Det var meg, rådmann Anne Døvle og tre politikere fra ulike parti, Hermod Larsen, Arne Bredahl og Jan Lauridsen, forteller hun.
Delegasjonen ble tatt godt imot, fikk en finsk jente til tolk. Etter ordinære møter og oppsatt program, fikk de beskjed om at de måtte være med på snøballspillet som var skulle arrangeres mens de var der. Yukigassen var kommet dit fra deres japanske vennskapsby Sobetsu.
– Vi lo nå litt først, og det ble vi fem på laget og tolken vår ble med. Det kan vel sies at vi ble most rett av banen, ler Inger, som da ikke hadde kasta snøball siden hun var unge.
Yukigassen i Vardø ble til på en serviett
– Yukigassen var veldig moro, og det var fart og spenning, og idrett. Man ble litt hekta. På søndagen til frokost satt jeg meg ned og Yukigassen i Vardø ble tegnet på en serviett. Det er jo litt klisje med at ting blir tegnet og skrevet på servietter, men det var det jeg hadde tilgjengelig, forteller hun ivrig.
– Dette måtte vi ta hjem til Vardø. Dette er vardøværingene – helt sprøtt og noe seriøst!, sier hun og tenker tilbake. Bestillingen fra Bystyret hjemme var klart, de var interessert i samarbeid som var næringsrettet. For oss ble det en døråpner. Vi søkte Japan om rettigheter, og året etter dro vi på en lærerik tur til Japan. – Jobb med dette, med frie hender, fikk jeg beskjed om.
Hun legger til at Vadsø, som også har vennskapsavtale med Kemijärvi, var tilstede. Men de «snuste» ikke på det en gang. I dag kan man vel si heldigvis for oss!
Snakka mye, med veldig mange
Da delegasjonen kom hjem til Vardø var det tid for å presentere og teste konseptet ut til lokale aktører, noe det ble brukt mye tid på.
– Jeg snakka veldig mye, med veldig mange. Alt fra Aarsæther, Arctic Delight, Næringsforeningen, Gunn Torill Hågensen innen reiselivet, Lisbeth Sandtrøen ved skolen. Til han ene sa jeg «Nå må du sitte stille til jeg er ferdig snakka. Om du synes det er tullete, skal jeg ikke bruke mer tid på det. Men om det er spennende, skal vi snakke mer».
Og spennende var det og mer ble det. Man skjønte at dette kunne bli veldig bra og ville teste det ut.
– Vi fikk noe støtte fra fylkeskommunen og SAS sponset oss til Japan, sier Inger, og kommer inn på flere morsomme småhistorier fra turen.
Man så i starten på flere ulike muligheter, og søkte også midler for å utvikle egne nisjeprodukter som en del av Vardøs Yukigassen. Med seg til Japan hadde de også mye fersk fisk, som man skulle se om kunne være en del av næringsutviklingen.
– Vi så at det var ikke bare Davids kamp mot Goliat ute på markedet, her ble vi Davids lilletå. På de gigantiske fiskemarkedene var det ikke mulighet for småprodusenter, og man gikk fra den tanken. Og Lisbeth, som var kokk og fra skolen, skulle lage koldtbord. Hun var så opptatt av at det skulle være kjøl og ikke frys. Når det endelig kom til Japan, frøs japanerne det ned. Vi måtte tine det opp i full fart og det ble mye søl, ler Inger.
Vardøs første Yukigassen, i forrykende uvær
I mars 1997 var det klart for Vardøs første Yukigassen, i Russevika. På den tiden var det aktive og organiserte bedriftsidrettslag, noe man dro nytten av inn mot de første arrangementene, godt hjulpet av utstyr fra Finland.
– Så skulle vi utdanne dommere, det ble laget introduksjonsfilm, regelboken ble oversatt av mamma. Det var mye dugnad. Det var også en varemesse for lokalt næringsliv i Vardøhallen. Så husker jeg Willy Wilhelmsen og sønnen komponerte en egen hymne, originalt til Yukigassen. Vi hadde russiske snøkunstnere fra Murmansk som dekorerte så flott.
Vardøs første organiserte snøballkrig gikk ikke helt uten innblanding fra værgudene.
– Det ble skikkelig vardøvær og ganske så ufyselig, men Yukigassen fenga fra første år. Det er så flott å se Yukigassen stå på sine egne ben. Det var vi ikke helt sikker på skulle gå. Jeg er helt imponert over at man holder ut og samtidig utvikler det videre, sier hun.
Når en kommunal byråkrat får frie tøyler
– Sånn kan det gå når man gir en kommunal byråkrat frie tøyler og bruker kommunale midler på en annen måte. Det var helt klart stort frivillig engasjement, men i starten spilte kommunen en viktig rolle og jeg jobbet sinnsykt mange timer, sier Inger.
– Noen burde egentlig få skrevet ned historien om Yukigassen. Det er en utrolig historie.
Da som nå fikk vinnerne, som en del av premien, delta på mesterskapet i Kemijärvi, og motsatt. Yukigassen ble det de håpet på. En døråpner.
– Yukigassen fungerer på mange ulike måter, sier Inger, og kommer innpå både utvikling, innen både samfunn og arbeidsmiljø.
Imponert over utviklingen
– Man kan bli like hekta på dette som på å spille håndball. Det er jo noe absurd med dette, når voksne folk kaster snøball og det er sport i det. Morsomt er det. Det lages drakter, man finner på navn til lag og gjør mye rundt det sosiale. I Vardø er vinteren lang. Det å ha arrangement vinterstid og få ting til å skje i vinterhalvåret er viktig, mener Christensen.
Hun forteller videre om de to første turene til Kemijärvi, og minnes noen morsomme luer finlenderne hadde laget. Hun sikret seg selv en slik, før den dessverre ble borte. Inger trekker også fram Østhavet som var en viktig støttespiller.
– De var en kjempe støttespiller. Da var Vibeke Madsen redaktør og Mona Askerød jobbet i avisen. Sistnevnte var også med til Finland, hvor det ble laget reportasje og tatt bilder. Avisa ble en viktig bidragsyter for oss.
Inger Christensen besøkte selv 20-årsjubileumet til Yukigassen Norway.
– Jeg er imponert over at man har holdt ut. Og både arrangementet og spillet er blitt så proft. Det er en formidabel folkefest, da som nå, avslutter hun stolt – og med god grunn.