Det er lørdags formiddag og mange venter spent på en stor happening. Premier League-sesongen 20/21 starter og nyopprykkede Leeds skal møte regjerende mester Liverpool på Anfield. Østhavet er invitert for å gjøre en lokal dekning av kampen. Vi ringer for å sjekke at alt er i rute og stemningen er på topp hos Frank «Tuppis» Johansen som tar telefonen, og gir det enkle svaret «Æ skal drikk hele Barentshavet om Liverpool taper».
Kampen er godt i gang. Etter Frank nøye har redegjort for at han trenger ro, ingen forstyrrelser og må sitte hjemme i godstolen med full fokus på kampen, lar jeg de fotballinteresserte komme i stemning. Allerede i gangen hører jeg engasjerte stemmer. Det veksler mellom godord og banning. Stemningen er til å ta å føle på. Det er alvorstunge ord som kommer, kjappe replikker og hyling og gauling. Tidvis triller tårene i latterutbrudd av alle kommentarene som hagler. Liverpool bommer, men leder 3-2.
Høyt engasjement
– Hora, førbanna, stygge idiot! Ka i faen va det der? Ho mamma hadde jo skutt bedre enn det der! Hoff!
Kommentatoren på TV-en prater, og Frank kommenterer tilbake.
– Ja, wow, kom igjen.
Godstolen får gjennomgå i det knyttneven treffer armlenet.
– Kom igjen, nu, nu, nu! Se på den dumme jævelen. Vent å se, nu kommer det mååål. Vent nu, skjønne du??!
– Herregud, du spell jo fotball med to fota. Uansett om du skyt med høyre eller venstre.
Det går en stund. Og det blir stille. Veldig stille. Det er ikke Liverpool som får mål. Leeds utligner og stillingen er 3-3.
Nervene øker.
Stygge jævel!
– Stygge jævel! En, to, tre, fire… Han teller i håp om mål.
Frank har støtte av Torleif Knudsen og Njål Varsi hjemme i stua, selvfølgelig Liverpool-fans, de også. De kommenterer hyppig.
– De er jo så god at de vinner uansett, men det er jo artig å se Leeds holder følge. Leeds-fansen har jo venta på dette i 16 år, skyter Torleif inn.
– Åhåhåhåhåhå, deilig, deilig! Yes!
Frank hopper opp av sofaen. Slenger seg på gulvet i glede. Hva han roper i glede er ikke bare å få med seg.
– SKJØNNE DUUUU!?, roper han høyt og tårene er å se i øyekroken.
Stillingen har blitt 4 -3, noen få minutter før kampen er over. Det blir det endelige resultatet og det er kun glede i stua hos Frank. Seiersrop, glede, tårer, rop. Alt om en annen.
-JADA! Jeg har vært så spent! Hendene går i været.
Tårevåt glede
Det klemmes, musikken strømmer ut av høyttalerne. You’ll never walk alone. Det synges av full hals. Tårene triller. Telefonen ringer. Ihuga Leeds-fans ringer og praten går over høyttaleren.
– Æ må jo gratulere med seieren, sier kompisen i telefonen og fortsetter. Men dere måtte jo ha to straffer, ellers hadde dere tapt. Det gikk jo nesten.
– Nesten, skyt ingen mann av hesten. Det var en bra kamp. Tre mål på Anfield er jo bra. Det var jo ikke en fight for oss, mer som en treningskamp. Neida, dere var flinke. Vi ble pint til 90-ende minutt. Nesten som å svømme etter hurtigruta. Leeds blir å klare seg, men må dere ikke yppe dere, sier Frank.
Torleif skyter inn før samtalen avsluttes med «You’ll never walk alone».
– Manchester United tar dere. De tar dere om dere sover under kampen.
Ikke mere stakkars Frank
Liverpoolgjenget i stua mimrer tilbake til turer til Liverpool og tårevåte øyeblikk. Før jeg går må jeg spørre. Har du en hilsen til Arne Bredahl? Dere hadde jo et veddemål gående.
Frank svarer.
– Ja, det blir vel en kasse pils på meg nå. Ikke mere stakkars Frank nå. Så kan du skrive: JADA; JADA! Skjønner du? Kem som vant? Kem som vant? Det blir nok hyggelig for Arne å dra på Polarsletta og møte Polarstjernen.
