Hamningberg – så snart veien åpner

Torsdag 12. mai åpnet Hamningbergveien og dermed var vårens vakreste eventyr i gang. Den avfolkede bygda er et yndet mål for både lokalbefolkningen og ikke minst turistene. Hva er så historien bak Hamningberg? Hva gikk galt og når skjedde det?

Heldigvis finnes de som har tatt vare på historien om hva Hamningberg en gang var. Hege Stavseth skrev i 2008 en hel masteroppgave om fiskeværet, og det er i hovedsak der opplysningene er hentet fra.

Befolket – avfolket – befolket – avfolket

Hamningberg har gjennom århundrene virkelig kjørt berg og dalbane.

Fiskeværet ble befolket på slutten av 1500-tallet da det var oppgangstider for befolkningen i Finnmark, men på 1600-tallet ble det dårlig fiske og fiskepriser sank, noe som førte til nedgangstider. I perioder var Hamningberg avfolket, men utover 1800-tallet ble forholdene bedret. Det skriver Hege Stavseth i sin masteroppgave om det lille fiskeværet.

Vokste til et stort fiskevær

Videre kan man lese at Hamningberg var et av seks steder hvor russerne/pomorene fikk lov å drive fiske. Dette førte også med seg annen handel, blant annet korn og tømmer.

– De holdt til i Russekjeila, derav navnet, og ved elvemunningen i Sandfjorden, 5 km øst for Hamningberg. Nord-Norge opplevde oppgangstider med pomorhandelen på 1800-tallet. Pomorene oppdaget også flere ukjente fiskebanker utenfor kysten, noe som fikk positivt utslag for lokalsamfunnet ved at fiskefeltene også ble tatt i bruk av lokale fiskere, skriver Stavseth.

Hun opplyser videre at i 1865 bodde det 46 innbyggere i Hamningberg. I 1900 hadde innbyggertallet økt til 241 innbyggere. Stedet ble et av Øst-Finnmarks største fiskevær.

– På begynnelsen av 1900-tallet var det rundt 12 fiskebruk i været. Det var produksjon av tørrfisk, trandamperi og tranbrenneri. På stedet fantes også 2-3 butikker, telegrafstasjon og postekspedisjon, skriver Stavseth.

Rundt 1900 kom det skole og i 1906 fikk man kirkegård.

I 1910 og 1920 var befolkningstallet oppe i 285 mennesker, og 10 år senere hadde været 301 innbyggere, ifølge Stavseths masteroppgave.

Så kom den russiske revolusjonen i 1917 og gjorde slutt på pomorhandelen.

– Befolkningen i Hamningberg var rik på fisk, men samtidig fattig på penger. Ut fra Alfred Nilsens beretning var det et tap, både for nordmenn og russere, at pomorhandelen tok slutt.

Stavseth skriver videre at i 1930-årene var i fiskeprisen lav, og leveforholdene i Hamningberg var så dårlige at mange måtte ta veien til fattigkassen for å få de aller nødvendigste matvarene.

Havn eller ikke havn, det var det store spørsmålet

– I 1868 kom det første kravet om havneutbygging, uten at det ble gjort noen tiltak fra myndighetens side for å forbedre forholdene. I 1885 ble stedet utsatt for en sterk storm og denne gangen forliste 40 båter. Men først etter et uvær vinteren 1910, hvor syv kaianlegg ble revet ned, ble de dårlige havneforholdene for alvor et diskusjonstema på Stortinget, skriver Stavseth.

Den lille moloen man ser i dag sto ferdig i 1925, men den ga aldri en fullgod havn. I 1936 kom havneforholdene på nytt til behandling, men saken ble ikke ferdigbehandlet fordi Norge ble invadert av tyskerne i 1940.

Etter krigen ønsket man sentralisering og forsøkte å hindre gjenreisning av «uønskede» steder som Finnkongkjeila, Kjelvik, Makkaur, Ytre Syltefjord, Berlevåg og Hamningberg. I 1946 var det kun 204 mennesker igjen i bygda. Året etter anbefalte Fylkestinget Stortinget å ikke godkjenne en havneutbygging i været.

På 50-tallet stupte innbyggertallet. I 1950 var det 191 innbyggere og fire år senere var det kun 150 igjen.

Utbygging av fullverdig molo og havn ble etter hvert nedstemt og dermed var dødsdommen så godt som avsagt.

I 1964 var det bare 80-90 personer igjen. De siste barnefamiliene flyttet, og skolen ble nedlagt. Året etter var det bare 10-20 innbyggere i Hamningberg.

– Vinteren 1969/70 var det kun fire stykker igjen i Hamningberg. (…) Sensommeren 1978 kunne en lese denne overskriften i Finnmarken: «Hamningberg er nå avfolket. De siste overvintrene flytter.»  Maria Petersen, Aksel Johansen og Aksel Ramberg tok til slutt avgjørelsen om å flytte, skriver Stavseth og legger til: Men så snart veien åpnet for sommeren reiste de tilbake i Hamningberg.

Hell i uhell

Hell i alt uhell var at Hamningberg ble spart under krigen og har bevart sin bebyggelse, noe som absolutt er noe av det som tiltrekker folk. Og den spektakulære naturen hjelper selvfølgelig godt på opplevelsen når man kjører utover.

Og som Hege Stavseth skriver i sin masteroppgave, var man den gang som nå, rask med å reise til Hamningberg så snart vinterstengingen opphører.Dette har vært en særdeles forenklet og forkortet del av Hamningbergs historie. Stavseths masteroppgave finnes på nett, og det er absolutt å anbefale å lese «Hamningberg – Fra Fiskevær Til Minnested».

Alle foto: Dan Tore Jørgensen, tatt 13. mai 2022