”Ho, ho. Mitä se isäntä sano täänän?”, gauler Birger, der han kommer skramlende opp trappen til tørrfiskloftet hvor vi hadde innredet nytt kontor. Året er 1971, og jeg var inne i mitt andre år som bestyrer på Jakobselv Fiskersamvirkelag og Birger var pensjonert fisker som hver dag stakk innom for å høre nytt. Vel innenfor døren gjentar han spørsmålet «hva sier han far i dag?”.
Av Thor Robertsen. Tidligere publisert i Varanger årbok 2013.
Å være «han far»
For mange i denne lille bygda 15 kilometer innenfor Vadsø var finsk det daglige målet, stolte etterkommere som de var av finske innvandrere. Sjøl var jeg nygift med Annaliisa fra den sørlige del av Finland. Hun var kommet til Vardø for å besøke sin barndomsvenninne som var blitt gift i Vardø et par år tidligere.
Jeg var 23 år, knapt tørr bak ørene som bestyrer og følte det noe uvanlig å bli kalt for” han far” av garvede fiskere som var tre ganger eldre enn meg selv. For meg var det naturlig å snakke finsk, selv om det skulle gå mange år før jeg behersket språket fullt ut.
Lærdom på folkelig vis
Som sønn av en fisker og med en oppvekst hvor det var naturlig å være i egnebua og ombord i båt, var jeg havnet i et miljø jeg var fortrolig med. Mine første kroner tjente jeg på å knoppe angler og skjære torsketunger, før jeg som 14-åring fikk sommerjobb på tørrfiskloftet hos Statens Lærebruk. Her rensket og stablet jeg tørrfisk sammen med Grande som var kommet rekende oppetter kysten som ungdom, og nå nærmet seg pensjonsalderen etter et langt liv som fiskearbeider.
Grande var den første som forklarte meg fiskens biologi, dets vandringer i havet og hvilke prosesser som settes i gang når fisken dør og tørkes. Han som var fiskearbeider uten formell utdanning, fortalte om rigor mortis, enzymer og mikrober på en så forståelig måte jeg knapt har hørt siden. Grande vekket min interesse for den lærdommen som står i bøkene. Senere ble jeg elev, rektor og styreleder ved den samme skolen, men da var Grande borte.
Å være seg selv
Jeg behersket fiskerimiljøet, var fagutdannet innen fiskeproduksjon og elsket lukten av tørrfisk. Selv i dag, femti år etter mine to somrer på tørrfiskloftet ved Statens Lærebruk og kontoret på tørrfisklagret i Vestre Jakobselv, blir jeg helt henført når jeg kommer i nærheten av tørrfisk. Jeg snuser og trekker duftene skikkelig inn. Minner vekkes og jeg føler velbehag, men vurderer også rask tørrfiskens kvalitet.
En av mine virkelige lærerike stunder hadde jeg opplevd tidligere på høsten, da tørrfisken skulle selges og skipes. Med halvårig handelsskole og noen måneders praksis på kontor, hadde nok jeg noe mangelfull erfaring som bedriftsleder og selger. Kjøp og salg var uvant for meg.
Da den verdensvante og veltalende tørrfiskeksportøren ringte fra Bergen og ville kjøpe vårt fiskeparti ble jeg helt fortumlet. Jeg la nok mer vekt på å snakke korrekt bokmål, enn å akkordere pris for fisken. Resten av dagen ble meget pinefull, da mine tanker hele tiden kvernet rundt det som hadde skjedd. Jeg var forbannet på meg selv for min idiotiske opptreden og forsøk på å snakke som søringene. Han måtte jo tro at vi var dumskolter hele gjengen her i nord.
Da telefonen ringte til avtalt tid den påfølgende dagen, gjorde jeg som bestemt kvelden før. Jeg snakket slik jeg gjorde til daglig og markerte skikkelig æ istedenfor jeg, Nå kunne jeg tenke forretning og ikke la meg lure av smarte talemåter. Vårt tørrfiskparti var som vanlig, av utrolig god kvalitet. Det var selgers marked, noe jeg raskt forstod. Dette året fikk vi topp pris og fiskerne utbetalt ekstrautbytte på 25 øre pr kilo råfisk ved årsskiftet, det høyeste noensinne.
Jeg hadde lært en skikkelig lekse: Vi står ikke tilbake for noen, selv om vi bor i nord. Vi må bare være oss selv.
Fremtid formes
Hugen etter å lære mer, kombinert med utferdstrang, var sterk. Da Universitetet i Tromsø startet sine studier i 1972, var jeg en av søkerne til det nye fiskerifagstudiet. Da amanuensis Anders Klemetsen ringte meg en tidlig høstdag og fortalte at jeg var tatt opp ved studiet, ble jeg stiv av skrekk. Hva hadde jeg innlatt meg på, uten artium og svak i matematikk og engelsk?
Jeg slo full retrett. ”Ta det med ro. Dette kommer til å gå fint”, var hans rolige svar. Jeg har senere takket ham for at han ringte og at jeg ikke bare fikk et brev om opptaket, og ikke minst for den måten han parerte mine bekymringer. Senere fikk jeg vite at han var like spent og opprømt som meg, da han ringte meg som førstemann, og at hans kollega, Per Grotnes, hang over ryggen hans for å høre samtalen.
Mine oppfatninger av et universitet og en professor var nok forstokkede. Jeg så for meg professorer som gikk med svart kappe og trekantet skalk på hodet. Så møtte vi slike som Ottar Brox, Cato Wadel og den danske, pipesmattende filosofen Jakob Møller. De var som oss, snakket som oss og var i tillegg meget opptatt av hva vi tenkte og mente, både om det ene og det andre, vi som kom med praktisk erfaring fra arbeidslivet. Vi skjønte at de ville vårt beste.
På vei til Teoribygget hvor fiskerifag skulle holde til sammen med medisin, møtte jeg kjøllefjordingen Ivar Sagen, fiskersønn som meg. Vi var opprømte og utrolig spente på hva som ville møte oss. Pensumlistene var lange og på fremmed språk med vanskelige ord. Men gjennom heftige diskusjoner med lærere og medstudenter ble vi fylt med boklig lærdom og besjelet av at vi skulle forme ny fremtid når vi kom tilbake til arbeidslivet.
Det ble utrolig spennende femår. Leksen jeg lærte etter mitt første tørrfisksalg ble ledede for meg i studietiden og mitt senere yrkesliv:
Vi står ikke tilbake for noen, selv om vi bor i nord. Vi må bare være oss selv.
I bøkenes verden
Dersom noen hadde sagt til meg i min ungdom at jeg skulle komme til å skrive bøker, så ville jeg blåst av det, så fjern var tanken. Jeg har imidlertid elsket bøker siden jeg lærte å lese. Min først bokverden fant jeg i skolebiblioteket som lå i kjelleren på Vardø Barneskole, og som jeg valfartet når det var åpent.
Uansett hvor jeg har bodd, så har biblioteket vært noe av det første jeg har gjort meg kjent med. Med årene så begynte jeg å skrive. Min første artikkel tok Hans Kristian Eriksen inn i Nord Norsk Magasin. Hans oppfordring var: «Du må skrive mer.» Men det gikk mange år før jeg tok løs.
I sentrum av Arkhangelsk ligger Pisakhov Museum oppkalt etter Stephan Pisakhov (1879 – 1960) som var forfatter, etnograf og eventyrforteller. Det var i dette museet lanseringen av min russiske bok Rasskazi iz Vardø, eller Fortellinger fra Vardø, fant sted i 2011. Norske og russiske musikkvenner bidro med folketoner fra begge land. Stemningen var god i det fullsatte lokalet.
Thorvald Stoltenberg har ordet i sin makt, er en fremragende taler og lyttende samtalepartner. Han har hatt verden som sin tumleplass som fredsskaper og flyktninghjelper.
I nord er vi glade i ham for hans initiativ og engasjement for Barentsregionen. I løpet av mine 20 år i arbeid for Barentsregionen har jeg blitt godt kjent og fortrolig med ham. Han sa straks ja til å delta på lanseringen og skuffet ikke. Hans kåseri var fullt ut i tråd med Pisakhovs ånd. Thorvald som tidligere på dagen var utnevnt som æresprofessor ved det føderale universitetet, NARFU, overrakte på vegne av Husbanken i Hammerfest 500 eksemplarer av boken til direktøren for Arkhangelsk fylkesbibliotek for videre utdeling til samtlige bibliotek i fylket. Biskop Per Oskar Kjølås, halvt vardøværing med gode talegaver, han også, overleverte det samme antall bøker til bibliotekene i Murmansk fylke, da boken ble lansert i Murmansk dagen etter.
Som bokvenn gleder det mitt hjerte at Husbanken i Hammerfest bidro til at samtlige bibliotek i Arkhangelsk og Murmansk fylker fikk boken i sine samlinger. I ettertid har jeg hørt at Fortellinger fra Vardø er en av de mest utlånte bøker i flere av bibliotekene.
Spranget fra tørrfiskloftet til Eremitasjeteateret
I desember 2012 fikk jeg en overraskende invitasjon fra Russisk forfatterforening om å komme til St. Petersburg for å motta prisen Polarstjernen for boken Rasskazi iz Vardø. Seremonien fant sted i et fullsatt Eremitasjeteater hvor styreleder Valerij Nikolajevitsj Gánitsjev i Sojuz pisatelej Rossii, Den russiske forfatterforeningen, gav følgende begrunnelse for prisen: «Fortellinger fra Vardø har gitt oss en nærhet til menneskene i nord, til polarnatten og de hvite netter om sommeren. Han har truffet oss russere direkte i hjerteroten.»
Ludmila Istomina i Arkhangelsk bekreftet dette, da hun fortale meg i mars 2013: «Jeg snakket med en kvinne som kunne fortelle at hun til sin store forundring oppdaget at ektemannen satt og leste i en bok, noe som var helt uvanlig. Ja nettopp, din bok, Thor. Han leste ellers bare aviser.» Dette var en like stor gladmelding som prisen fra forfatterforeningen.
Det har vært et stort sprang fra tørrfiskloftet til Eremitasjeteateret. Mye har skjedd i mellomtiden i mitt virke på så vel hjemlige som på internasjonale arenaer. Jeg har i alle fall forsøkt å leve opp til min lærdom om at: Vi står ikke tilbake for noen, selv om vi bor i nord. Vi må bare være oss selv. I dag vil jeg tilføye: Vi kan være stolte av å være fra nord.