Julas gode gjerning og trening ble utført usminka, med musefletter og spade
Anita Kjeldsen og Raymond Greger ble lei av å se på nedsnødde eldreboliger og bestemte seg for å gjøre noe med det. Det resulterte i mye takknemlighet og oppmerksomhet.
– Jeg fikk sikkert 200 telefoner. Fra helt tilfeldige folk, og andre som hadde gått eller kjørt forbi.
I romjulen var Anita Kjeldsen og hennes forlovede, Raymond Greger, flere ganger og kjørte og gikk tur. Flere ganger gikk turen og blikket på eldreboligene ved Helsesenteret, som ble mer og mer nedsnødd. Til slutt rakk snøen godt over vinduene og opp til taket. Anita fikk nok og bestemte seg for å gjøre noe med det.
Får klaustrofobi av tanken
– Det samlet seg jo helt syke mengder med snø på verandaen. Den dekte til alt av vindu og dører. Sånn kan ikke det jo være. Ingen – og iallfall ikke folk på 80-90 år, skal behøve å sitte å stirre inn i snøskavla. Man får jo klaustrofobi bare av tanken, sier Anita engasjert og forteller at hun og Raymond dermed tok spadene fatt.
Kan jo ikke bare måke én
Svigermoren til Anita, Mary, bor i en av boligene. Til vanlig bruker de å måke snø til henne, men denne gangen bestemte de seg for å ta alle.
– Vi tenkte at vi kan jo ikke bare måke her. Vi tar alle. I tillegg var det jo ganske tidlig på formiddagen. Totalt brukte vi vel omtrent tre timer på alle verandaene, forteller Anita.
Anita er nylig operert og Raymond hadde ødelagt kragebein, men de to gode samaritanene lot ikke det stoppe dem.
– Vi er jo «etie» og stae begge to. Selv om jeg er forholdsvis nyoperert og Raymond hadde knekt kragebein kunne vi jo liksom ikke stoppe og levne en eller to leiligheter igjen, forteller den ivrige snømåkeren.
Usminka og med musefletter
Etter hvert som vinduene kom fram var det ansikt som nysgjerrig så ut mot de to.
– Underveis skjønte vi at det var en ide å måke døra fram først. Slik at de eldre kunne få snakke med oss og vite hva slags rabalder det var på yttersida.
Anita forteller at de fikk mange spørsmål, og de eldre var veldig takknemlige.
– De visste jo heller ikke hvem vi var, så det kunne jo være greit at de fikk se og snakke med oss, sier Anita og forteller at noen beboere var også var bekymret for snømåkerne.
– At vi ikke måtte bry oss, at vi ble kalde osv. Men vi er jo unge og sterke, ler Anita og legger til at hun kanskje så yngre ut enn hun er.
– Jeg sto jo der usminka og med musefletter, og så sikkert ut som jeg var 16 år, ler Anita.
Penger og sjokolade
Mens måkingen pågikk fikk de tilbud om både sjokolade og penger.
– Vi skal ikke ha noe godteri eller noe penger, måtte vi svare. Flere lurte også på hvem som hadde sendt oss. For oss var det viktigste å kunne bidra til at noen kunne bli litt ekstra glad og slippe klaustrofobien. Det ble jo julas gode gjerning og trening, sier Anita muntert.
Snøfylt rømningsvei
Gjennom svigermoren har Anita blitt fortalt at beboerne er gitt beskjed om at det er deres eget ansvar å holde verandaen fri for snø. Dette er noe hun reagerer på, men presiserer de gjorde den gode gjerningen av fri vilje og ikke for å lage noen diskusjon eller en sur sak.
– Det er jo ettersom svigermor bor der at man er blitt mer obs på de eldre og tenkt mer på dem. Men så er det jo ikke sikkert at alle eldre har noen som kan hjelpe de med måking og slikt. Med tanke på verandaen og snømåking så er det også et sikkerhetsspørsmål. Verandaen er jo rømningsvei, og den funker ikke når det er snø helt opp til taket. Hva om det begynner å brenne og hoveddøra ikke kan brukes, undrer hun.
Utrolig flott å kunne glede noen
På nyåret kjennes og minnes den gode gjerningen med stor glede, og Anita legger til en siste mimring.
– Senere den dagen var vi og kjørte tur igjen. Da så vi flere som åpnet døra, gløttet ut og slapp inn luft. Det var utrolig flott å kunne glede noen, det kjennes fortsatt.