Sist uke fant Aksel Robertsen og noen andre metallsøkerentusiaster noe utenom det vanlige. På fastlandet kom de over en både en russisk stridsvognmine fra andre verdenskrig og en knastegranat, som mulig stammer fra Vardøhus festning fra siste del av 1800-tallet. Det forteller Iver Kleppan ved Forsvarets Minedykkerkommando i Ramsund.
Sist uke ble det gjort to spesielle og viktige funn, på hver sin måte.
– Det ene funnet var veldig bra at det ble meldt inn av Robertsen. Det var en russisk stridsvognmine, som stammer fra andre verdenskrig. Det som er spesielt med disse, og spesielt miner på land, er at de ofte er forbundet med antiberøringsmekanismer, «antilift» på engelsk. Det betyr at de kan gå av om man flytter på dem, sier Kleppan.
Dette funnet var kun 60 meter fra nærmeste hytte. Han sier at i Finnmark, og Øst-Finnmark spesielt, er det veldig mye igjen etter krigen. Noe kan være veldig skummelt å komme over, mens andre mindre farlige. I sitt arbeid bruker de forskjellige metoder for å avdekke alvorlighetsgraden til funnene.
– Man ser virkelig krigen den dag i dag, sier han. Dersom man er i utmark og skal tenne bål o.l. er det en ide å tenke på om det kunne vært stillinger i nærheten. Det kan være farlig, sier han.
Viktig å melde fra ved funn
Minedykkerkommandoen som har sin hovedbase i Bergen, håndterer eksplosivrelaterte funn, og hvordan disse behandles varierer.
– Det varierer hvordan vi håndterer innmeldte funn. Noen må sprenges på stedet, mens andre kan transporteres ved ulike metoder. Men slik som miner, er ofte lite håndteringsvennlig og blir som regel destruert på stedet, forteller han.
Videre forteller Kleppan at en del ammunisjon og sprengstoff ble dumpet under krigen, mens andre ting plassert ut og ble aktivt bruk i krigføring. Kleppan presiserer at det er veldig viktig at folk melder fra ved eventuelle funn.
– Dersom folk finner noe er det viktig at de melder fra til politiet. Her vil da det viktigste være å notere og markere posisjonen digitalt, slik som Robertsen gjør med GPS. Det kan være lurt å ikke markere stedet med markører i terrenget, da dette kan føre til at folk går bort til stedet, sier han.
Fra Vardøhus på 1800-tallet?
Det var ikke bare etterlatenskaper fra krigens dager som ble funnet. Det andre spesielle og historiske funnet var en bombegranat, som mest sannsynlig stammer fra festningen fra andre del av 1800-tallet. Kleppan forteller at navnet på granaten som ble funnet er knastegranat.
– Det var en veldig gammel granat som trolig er en «Knastegranat», eller på dansk «stykgranat». Vi tror den kan stamme fra Vardøhus festning og da fra slutten av 1800-tallet. Dette er et historisk objekt og objektet er fylt med svartkrutt, forteller Kleppan.
Har holdt seg veldig godt, men kan påvirkes av tidens tann
Knastegranaten lå i myr og har holdt seg relativt godt.
– Denne granaten lå i en myr og er ikke særlig forringet av tiden og dermed i god stand. Likevel er det ikke uten videre trygt for oss å håndtere den, og den er nå lagret for videre destruering. Knastegranaten er veldig spesiell i type og konstruksjon, og den skal håndteres av en spesialist på eldre ting, sier Kleppan.
Hvordan sprengstoff endres med tidens tann varierer. Svartkrutt kan holdes godt, mens andre ting kan krystalliseres og endre egenskaper med tiden.
– I ytterste konsekvens kan eksplosiver selvdetoneres. Her finns det kjente eksempler fra Tyskland og England om dette. Det som er vanskelig er å vite hva som er håndteringssikkert. Det er her vi i Minedykkerkommandoen har metoder og teknikker til å avgjøre det videre hendelsesforløpet.
Hvem har man skutt etter?
– Ja, du kan jo stille det spørsmålet, humrer Kleppan. Norge var jo under svensk flagg på den tiden. Så er det vel ikke bare å vite hvem de har skutt etter eller hvorfor, nå omtrent 160 år etter, avslutter han.
Her er et lite utdrag fra Vardøhus festning historie fra den tiden, og perioden 1854-1875. Kanskje var det fra denne tiden. Fram til eksperter og historikere har fått sagt sitt om funnet, er bare å la fantasien lage historier om hva som skjedde da bombegranater ble skutt over Bussesundet, enten i øvelse eller i forsvar. Det er uansett et kulturhistorisk og sjeldent funn som er gjort.
Vardøhus Festning i perioden 1854-1875
1854-1855: Under deler av Krimkrigen (1853–56) ble besetningen kraftig økt med artillerister og infanterister, slik at den totalt kom til å omfatte omkring 200 mann. Festningen var fremdeles oppsatt med de gamle 12-punds kanoner, men nå montert i nye rapperter og sleder.
15. oktober 1854 ble 12-punderne klargjort som festningsskyts for siste gang (Evensen 1983). Samme år fikk festningen fra Trondhjems arsenal to 50 punds tappmortere og seks 7» bombekanoner (Holter 1927). Sannsynligvis var det i denne forbindelse at 0005 Bombehuset ble oppført. Nok i forbindelse med anskaffelsen av de nye bombekanonene ble i 1854 brystvernet og glaciet forhøyet, festningsgraven gjort dypere og vollgangen gjort noe bredere (jfr. kat. 1002). Dessuten ble 0006 Krutthuset forsøkt tettet for bedre å kunne tjene som kruttlager. Hovedstyrken ble på festningen frem til 17. april 1855. Hele styrken skulle anvendes til fortets direkte forsvar og var forlagt dels på fortet og dels i nærliggende hus i byen. Bare åtte mann foresto daglig vakthold, resten drev eksersis og utførte forefallende arbeid (Holter 1927).
Vernepliktsloven av 1854 innførte en begrenset verneplikt i Nord-Norge, i den forstand at landsdelen skulle stille mannskaper til distriktssjøtjeneste (i Nordland og Troms) og vaktmannskaper på Vardøhus.
I 1855 inngikk Sverige-Norge en allianse med Frankrike og Storbritannia og undertegnet den såkalte Novembertraktaten, som var rettet mot et evt. russisk fremstøt mot den skandinaviske halvøy.
1859: Festningen fikk overført tre 7» tappmortere fra Trondhjems arsenal. Disse utgjorde sammen med overføringene fra 1855 festningens skyts i nærmere 20 år (Holter 1927).
1864: Slaveriet (fengselet for livstidsdømte straffanger) ble nedlagt og ominnredet til forlegning, spisesal og kjøkken for soldatene.
1866: Materialhuset oppført.
1869: Vognskuret oppført.
1873: Kong Oscar II besøkte festningen (Friis 1874).
1874: Festningen mottok 12 24-punds granatkanoner av 1839-modell (Holter 1927).
1875: Ingeniørkaptein Brandt besøkte festningen og observerte: «Det hele anlegg med sin tørre grav, lave og svakt profilerte voller, åpne verker, indesluttende en hel del trebygninger og uden bombesikre underbringelsesrom, afgiver, som brigaden bekjendt, en fæstning af ringe fortifikatorisk verd. Overladt til det forsvar, en saa faatallig garnison, som den der nu værende kan afgive, gjør dens isolerede beliggenhed det hele anlegg saa meget farligere, og det kunde derfor vel opkastes tvil om det i militær politisk henseende er rigtigt, at have noget som kaldes en fæstning, af saa svag beskafenhed paa dette punkt.»
Kilde: Forsvarsbygg / verneplaner.no