Trolldomsprosessene i Europa var grusomme. I Norge skjedde den mest intense forfølgelsen i Finnmark på 1600-tallet. Trollfolk skulle ha forårsaket skipsforlis, sykdom og død. Makt til å utføre onde gjerninger hadde de angivelig fått fra djevelen.
Av Liv Helene Willumsen
Tilståelser ble tvunget frem ved bruk av tortur. Levende mennesker ble brent på bål. Kvinner var hovedsakelig målskiven.
Irrganger
En irrgang er en vanskelig vei der en lett går seg vill. Ordet kommer av det tyske verbet ‘irren’, som betyr å fare vill. Jeg vil med utgangspunkt i trolldomsprosessene i Finnmark reflektere over to spørsmål: Hva slags irrganger er det vi ser under trolldomsprosessene? Hvor er det man har fart vill?
Kvinner
Kvinner var i majoritet blant dem som ble anklaget og dømt for trolldom. Middeltallet for kvinner blant de dømte og henrettede i Europa er på 80 %, og for Finnmark er kvinneandelen enda litt høyere. Kvinner tilhørte et kjønn som hadde stor sannsynlighet for å bli anklaget og henrettet for trolldom. Et sårbart kjønn.
Kvinnesynet på 1600-tallet var preget av en blanding av kvinneforakt og kvinnefrykt. En kvinne ble sett på som tilbøyelig til det onde. Hun lot seg friste av djevelen og gav lett etter for å bli hans tjenerinne. Men hennes allianse med djevelen gjorde henne også til en farlig kvinne, en kvinne som var fryktet. En som kunne bruke sin trolldomsmakt.
I dag anklages kvinner for trolldom blant annet i India og i flere land på det afrikanske kontinent, i Sør-Afrika, Ghana og Nigeria. De anklages for å utføre onde gjerninger; skade mennesker, dyr, avling, samfunn – alt av uforklarlige tragedier.
Sammenligner man Finnmarks trolldomsprosesser med situasjonen i dag mange steder i verden, er villfarelsen den samme. Man har fart vill når det gjelder kvinners tilbøyelighet til det onde. Fremdeles er det kvinner som anklages for onde gjerninger. Kvinner er farlige på grunn av en makt de besitter. En av historiens irrganger er en holdning til kvinner preget av forakt og frykt. Fordi de er kvinner.
Fanatisk tankegods
På 1600-tallet var det en mektig fyrste som figurerte under trolldomsprosessene. Det var djevelen. Han spilte en avgjørende rolle i det idehistoriske og religiøse tankegodset som rammet inn forfølgelsen. En trollkvinne hadde forlatt dåpspakten og gått over til Den Onde. Hun hadde valgt å tjene feil Herre.
Den tradisjonelle forståelsen av trolldom var at evnen til utføre trolldom var en egenskap enkelte mennesker hadde hele livet. Denne oppfatningen ble utfordret av nye ideer på 1400-tallet. En lærd doktrine om demoner og deres makt, demonologi, gjorde sitt inntog. Djevelen stod sentralt. Et kjernemoment var inngåelse av djevlepakt, der den personen som inngikk pakten, fikk trolldomsmakt overført fra djevelen. I tillegg var samlinger av trollfolk med djevelen som midtpunkt en sentral forestilling. Forbindelsen mellom en kvinne og djevelen var mye tydeligere enn mellom en mann og djevelen. Det var hovedsakelig kvinner som tilstod djevlepakt.
Demonologi ble kjent i Europa gjennom bokutgivelser, mest kjent er Heksehammeren fra 1486. Tankegodset var fanatisk; en fiendekonstruksjon og et forfølgelsesmønster som blindet og overbeviste. Ideene ble del av den ballast lærde i Europa satt inne med, og de virket inn på kirkens prediken og på rettshåndheving i trolldomssaker. Djevlepakt kom inn i lovens bokstav i Norge i 1617. Tankegodset gjorde mange embetsmenn til nidkjære forfølgere. Noen av dem havnet i Finnmark.
Sammenligner man fanatisk tankegods i trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet med trolldomsanklager mange steder i verden i dag, ser man det samme: Man har fart vill når det gjelder religiøs dogmatisme og fiendebilder. En av historiens irrganger er fanatisk tankegods som får gjennomslag hos innflytelsesrike grupper i samfunnet.
Makt
Tankegods lever ikke i et vakuum. Ideer blir farlige når de kommer inn i hodene til mennesker med makt. Det er de som kan realisere ideene. Når en kvinne i Finnmark ble anklaget for trolldom og ført inn i et rettslokale, møtte hun et oppbud av menn med makt. Denne makten var avgjørende for trolldomsprosessenes villspor.
Sammenligner man utøvelse av makt under trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet med trolldomsanklager mange steder i verden i dag, er villfarelsen den samme: Personer med makt dominerer bildet. Man har fart vill når det gjelder maktutøvelse for å kanalisere frykt, statuere eksempel, ta liv. En av historiens irrganger er destruktiv maktbruk.
Steilneset minnested
For å få øye på historiens irrganger er kunnskap nødvending. Trolldomsprosessene er egnet til å illustrere historiens irrganger fordi vi tydelig ser flere avgjørende faktorer virke sammen. I Vardø er trolldomsprosessene blitt løftet frem ved Steilneset minnested, bygd av Nasjonale turistveger til minne om de 91 ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark. Ved å gi smertefull historie plass i det offentlige rom, åpnes det for at en kompleks problematikk kan belyses. Minnestedet knytter seg til vår tid med en påminnelse om at 400 gammel historie fremdeles illustrerer dagsaktuelle problemstillinger som har å gjøre med kvinner, fanatisk tankegods og makt.
Om forfatteren
Liv Helene Willumsen er professor emerita i historie ved UiT Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet. Hennes ekspertområde er trolldomsprosessene i Finnmark og Skottland. Hjemmeside: www.livhelenewillumsen.no