– Jeg husker fortsatt synet av de store, våte og isete steinene i moloen, og tanken på at jeg måtte klatre

I mars 1993 kantret båten til Arne Nøstvold da han prøvde å søke nødhavn på Svartnes. Det var et forrykende uvær med 7 minusgrader og tett snøkov, da han måtte legge på svøm og karre seg opp på moloen.

Med flaks, stahet, styrke og dyktighet vant han over døden flere ganger. Først lurte han seg unna drukningsdøden, så klarte han å bestige moloen uten å bli slått i hjel av bølger og kampesteiner, før han også klarte å unngå å fryse i hjel da han endelig hadde kommet seg på land.

– Jeg var sikker på at min siste time hadde kommet

På vei til Kirkenes måtte Arne Nøstvold, og broren Einar som førte en annen båt, søke nødhavn på grunn av uvær. Mens Einar Nøstvold kom seg i havn og forsøkte å kontakte broren, hadde ikke Arne vært like heldig.

Ettersom snøkovet var så tett ble sikten så dårlig måtte han ut for å styre båten. Derfor hadde han tatt på seg kjeledressen med flyteelementer i, og det berget nok livet til Nøstvold i første omgang. Dette var ikke en overlevelsesdrakt, så han ble gjennomvåt, men han fløt godt nok til å klare å svømme i land. Så begynte neste etappe for å berge livet.

Arne Nøstvold forteller at på vei inn moloen kom det en bølge som fikk båten til å krenge nok til at båtrekka havnet under vann. Ikke noe han fant dramatisk i utgangspunktet, men vinden var så sterk at båtene ble liggende slik til neste bølge kom, og da kantret båten.

– Jeg prøvde å få tak i VHF-en, men det hele gikk så fort at jeg klarte det ikke, forteller han i dag.

Med høye bølger, sterk strøm og iskald snø og vind ble det en kamp for livet og mot klokken. Man har ikke lang tid på seg under slike forhold før man er ferdig. Det står om minutter.

– Jeg husker fortsatt synet av de store, våte og isete steinene i moloen og tanken på at jeg måtte klatre dem, forteller han. Jeg var sikker på at min siste time hadde kommet.

På ett eller annet vis klarte han å karre seg på land ytterst på moloen, men utslitt som han var måtte han ta en pause da han var halvveis. Vedd en gammel tank, som for øvrig ligger der fortsatt, fikk han pusten igjen, men han holdt på å besvime så han måtte videre.

Nøstvold kjempet seg videre gjennom uværet og kom seg til sjåen ved starten på moloen. Tanken var å bryte seg inn og låne en snøskuter, men det var umulig å komme seg inn så der ble han stående opp mot veggen.

– Heldigvis, sier han i dag, for hadde jeg kommet meg inn der, så hadde de neppe funnet meg og da hadde jeg frosset ihjel.

– E æ i livet? Har jeg kommet til himmelen?

I mellomtiden hadde man satt i gang leting etter Nøstvold, men ifølge Ingolf Eriksen og Alf Kristensen, som ble Nøstvolds redningsmenn, hadde politiet begynt å søke på feil molo. Eriksen og Kristensen hadde hørt om situasjonen over VHF-en, og at broren til Nøstvold hadde observert en skikkelse på moloen, og kjørte derfor til den nordlige moloen. Det var mest sannsynlig å finne noe der ut fra vindretning og strømforhold, mente de.

– Det var et voldsomt vær, og det var så vidt vi fant avkjørselen til moloen, forteller de.

Da de skulle ringe politiet måtte de søke ly for været, så de gikk bak sjåen og der fant de en forkommen Arne Nøstvold. De konstaterte at han fortsatt var i livet, og tok ham mellom seg og dro han inn i bilen. Nøstvold ga ikke så mange livstegn fra seg til å begynne med, og det var ikke før de var nede i tunnelen at han klarte å få frem noen ord.

– E æ i livet? Har jeg kommet til himmelen?

Eriksen og Kristensen forklarte at nei dette var ikke himmelen, de var på tur til helsesenteret.

Etter hvert fikk han opp en god del sjøvann som han hadde svelget under strabasene, minnes Alf Kristensen.

– Det skummet og frådet ut av kjeften på han, forteller Kristensen.

Da Nøstvold ankom helsesenteret hadde han en kroppstemperatur på 35 grader, ifølge en artikkel i Finnmarken. Mens det hele pågikk hadde han forfrosset hendene og tærne, og etter hvert kom smertene. Voldsomme smerter.

– Fingrene mine var helt svarte, forteller han.

Og når kroppsdeler får slike farger er det fare på ferde. Svært ofte ender det med amputering, men nok en gang skulle Nøstvold ha hellet med seg, selv om det ble en vond affære.

– Jeg fikk ingen smertestillende, fordi legen sa at så lenge jeg følte smerter i fingrene, så var det håp om å berge dem. Om jeg ble bedøvet kunne jeg ikke holde legen oppdatert, forteller han.

Etter hvert ble smertene uutholdelige, og han ga klar beskjed om at nå måtte han få noe. Det var da gått en stund, og legen valgte å etterkomme ønsket.

Dagen etter var han på bena igjen, og da vanket det bløtkake på redningsmennene i Vardø Havns kontorer.

Tilbake på stedet

Denne uken, drøye 28 år senere, var Arne Nøstvold nok en gang tilbake i Vardø. Fortsatt med godt humør og fortsatt takknemlig overfor Ingolf Eriksen og Alf Kristensen. Mandag denne uken møttes alle tre på moloen hvor dramatikken fant sted for snart tre tiår siden.

Den dag i dag lever Nøstvold med ettervirkningene av frostskadene som er følsomme for temperatur, og bading i sjøen er noe han holder seg langt unna, forteller han med glimt i øyet.

Nøstvold, Eriksen og Alf Kristensen står ved sjåen hvor de fant Nøstvold og ser utover moloen. Alt i alt hadde Nøstvold tilbakelagt om lag 1,3 kilometer etter han karret seg i land fra det iskalde havet. Og det i sterk kuling, snøfokk og 7 minusgrader. Det må ha vært mye stahet og livskraft som gjorde at han klarte dette.

– Ja, det var godt å få leve videre og se barna vokse opp, sier Nøstvold smilende.