Vardøs spennende blomsterplanter
For en mosjonstur kan Perleturen fra glasshuset over Steglneset til minnestedet og kapellet og tilbake til glasshuset være et godt valg. Og på turen kan man finne mange spennende blomster og vekster.
Av Leif Steffen Danielsen
Helt i begynnelsen av turen, ved veikanten på venstre side langs Østervågen finner vi tuer med blåfiolette blomster og tuer med hvite blomster i den tørre sanden. Disse to plantene, russemjelten med hvite blomster og reinmjelten med blåfiolette blomster, har begge spennende historier å fortelle.
De tilhører den lille gruppen planter som i Norge bare vokser i Finnmark. Etter den siste istiden har de sannsynligvis innvandret østfra via en nordlig rute nord for Østersjøen fra Finland og Russland, og de har i dag bare så vidt nådd innenfor Norges grenser i nordøst. I tørre veikanter mellom Vardø og Varangerbotn finner vi mengder av dem.
Både russemjelt og reinmjelt tilhører erteblomstfamilien, Fabaceae. Hos alle artene i denne familien utvikler blomstene seg til belger med frø, som hos sukkererter, vanlige erter og bønner.
Russemjelt – Oxytropis campestris subsp. sordida
Russemjelten har hvitaktige blomster. Den lever i flere år og er 10-20 cm høy. Planten har kraftig rot og noen stengler med 10-15 par spisse små blad med silkehår.
Den hvite russemjelt er nokså vanlige i Varanger, men den finnes ikke andre steder i Norge. At den derimot ikke er sjelden i Finland, støtter teorien om at planten har innvandret fra øst, og det norske navnet forteller hvor man tror planten kommer fra. I Russland finnes den i nord i arktisk sone, på Novaja Semlja og nord i Sibir.
Ifølge teorien har russemjelten har også forflyttet seg vestover langs en sørligere rute lengst sør i Østersjøen, for den har utviklet en egen underart på Öland, Gotland og de nære kystområdene i Sør-Sverige og Nord-Tyskland.
«Vår» russemjelt har latinsk navn Oxytropis campestris ssp. sordida. Oxy-tropis = spiss-båt (belgen er spiss foran), campestris = jorde, mark, ssp. = underart, sordida = skitten. Blomsterkronen er først blåfiolett, men blir snart «skittenhvit» – derav det latinske navnet. Utrolig at et slikt negativt navn brukes om denne vakre planten!
Russemjelten vokser ofte på grus på havstrand. Når belgen er moden, kan den sprekke opp i sømmen på den ene siden, men de fleste frøene blir holdt igjen inntil et kraftig vindkast river belgen løs og blåser den av gårde. Havner belgen i sjøen, vil den flyte og kanskje drive i land et annet sted. Slik kan russemjelten spre seg i strandkanten.
Reinmjelt – Oxytropis lapponica
Reinmjelten med mørklilla blomster er også en flerårig plante. Hos denne planten ligger stenglene langs bakken mens blomsterstanden står oppreist. Den har blad med silkehår og spisse småblad. Reinmjelten trives bare på tørre lokaliteter, som veikanter, tørre reinroseheier og knauser, men planten krever kalkrik grunn.
Når frøene i belgen er modne, åpnes sømmen på den ene siden, men innvendige hår holder frøene på plass. De åpne belgene ligner skovler og sitter fast som stive fjærer. Hvis belgen blir bøyd, vil den sprette tilbake, og frøene kastes ut som i en slynge eller kastemaskin. Et vindkast eller berøring fra et dyr eller menneske kan være nok.
Den tredje mjelten i Oxytropa-slekten i Norge, masimjelt, finnes i steinurer to steder i Masi i Kautokeino. Denne underarten er bare kjent her – altså ingen andre steder i hele verden! Den er derfor fredet!