Varangerhalvøya er et klimatisk grenseland mellom alpine, arktiske og boreale økosystemer. Området er til stor nytte for forskning for å dokumentere den pågående klimaendringen, og for å finne ut hvordan arktiske arter og økosystemer kan bevares for fremtiden.
Av Svein Hågensen
Det er få steder der klimaets endringer, både i fortid og nåtid, kan studeres som på halvøya vår. Istidens krefter kan ses i store blokkmarker, morener og dalområder formet av isen og smeltevannet. Også i tiden som fulgte etter isen har det polare klimaet satt sine spor. Andre deler av Europa hadde også slike perioder, men det kalde klimaet på Varangerhalvøya har ført til at jordsmonn og vegetasjon ikke har klart å dekke over de geologiske forholdene her.
Klimaet her er unikt i europeisk sammenheng. Nordøst på halvøya strekker landet seg inn i det som defineres som lav-arktisk tundra. Man må til det nordlige Russland for å finne tilsvarende forhold. Derfor finner tilreisende fra hele verden veien hit, til den mest tilgjengelige delen av Arktis.
Halvøya er et «laboratorium»
En variert topografi gir grunnlag for ulike systemer når det gjelder klima, biotoper og økosystemer. I den indre delen av halvøya, i områder som ligger fire-fem hundre meter over havet er vekstsesongen så kort at store deler mest ligner på en steinørken. Dette innlandsplatået dreneres av en rekke vassdrag der laks, røye og ørret har gode forhold.
Enkelte sediment- og myrområder gir gode biotoper i elvedalene, i forhold til de karrige omgivelsene som består av lyngmarker og nesten vegetasjonsfri jord- og grusområder. I den sørvestre delen av halvøya finner vi nordgrensen for klodens jordbruk.
Varangerhalvøya er selve grenselandet, betinget av forskjeller i klima og kultur. Økologer har her et «laboratorium» for å studere betingelser for ulike økosystemer og hvordan disse grensebetingelsene endres når forholdene endres. Det gjelder spesielt de pågående og kommende menneskeskapte klimaendringene.
Den pågående oppvarmingen har ført til at forskere og politikere nå retter fokus mot nord. Det er i nordområdene at oppvarmingen skjer raskest og at effekten på økosystemet vil bli størst. Gjengroing av tundraen følges nå med argusøyne. Med veksten av kratt og skog. De arktiske økosystemene påvirkes også på mange andre måter. Det er risiko for kollaps i enkelte naturressurser og tap av arktiske arter og naturmangfold.
Mest tilgjengelige område
Det har vært mye forskning på utviklingen på Svalbard, men Svalbard er ikke så egnet når det gjelder den sensitive grensesonen mellom arktiske og boreale økosystemer. Her har Varangerhalvøya store fortrinn når det gjelder den økologiske klimaforskningen.
Varangerhalvøya har stort sett kommet i skyggen av Svalbard-forskningen. Dette er litt underlig i og med at Varangerhalvøyas gode infrastruktur gjør området til et av de mest tilgjengelige i Arktis. Klimaforskningen i dette området bør absolutt bli en sak for nasjonalparksenteret i Kiberg.
Staten har til nå ikke åpnet økonomisk for å utvide den arktiske forskningen også til å gjelde Varangerhalvøya, men andre kilder finansierer forskningen slik at det internasjonale fokuset nå også retts mot dette området. Noe av denne nye kunnskapen er blitt publisert i tidsskriftet Ottar, mens annen informasjon kan finnes i den internasjonale forskningslitteraturen.
Klimaendringer slår inn nå
Det har vært forsket på hvordan endel løvspisende måler, som laumakken, har spredt seg nordover i takt med et varmere klima. Helt til den arktiske skoggrensen i Varanger. Lauvmaken har forårsaket utstrakt død av trær, og med det endret bakkevegetasjon og dyrearter. Man er bekymret for om klimaendringen vil forårsake sykliske innsektsutbrudd. Ny forskning i Varanger viser at det faktisk skjer, og at det har ringvirkninger på økosystemet. Det undersøkes nå om dette vil restitueres og hvilke forvaltningstiltak som hogst og beitedyr, vil påvirke utviklingen.
Andre sykliske bestandsutbrudd av planteetere ser imidlertid til å bli dempet av oppvarmingen i Arktis. Dette gjelder særlig de kjente utbruddene med lemenår. Alle kjenner vel til «lemenårene» som oppsto, gjerne hvert fjerde år. Dette fenomenet er nå i ferd med å bli borte. Et kaldt og stabilt vinterklima er en forutsetning for store lemenår. Vinterforholdene ser ut til å være viktigere for lemen enn andre musearter som også opplever sykliske bestandsutbrudd.
Færre og svakere lemenår kan ha større effekt på økosystemet enn hva vi kjenner til nå. Forskningen har vist at lemen er det viktigste byttedyret for tundraens rovdyr. Og at store lemenår vedlikeholder vegetasjonen. Hva betyr nå fravær av lemen for viktige ressursarter som rein og rype? Det er indikasjoner på at lemenbeiting kan stimulere planter som foretrekkes av rein. Mange er også kjent med sammenhengen mellom smågnagerår og god rypehøst.
Stort reintall er gunstig
Varangerforskningen har også avdekket reinen og reindriftas virkning på økosystemet. Sammen med lauvmakken og smågnagerne styrer reinen mange av de mønstre vi ser i vegetasjonen i dag. Reinens kanskje viktigste virkning er på kratt og skogdannende planter, som vier og bjørk. På Varangerhalvøya ser det ut til at reintallet har vært stort nok til å hindre utbredelse av vierkratt, slik vi ser det andre steder i Arktis. I dagens økosystem har derfor et høyt reintall på den måten en gunstig effekt. På den annen side gir redusert vierkratt et lavere rypeantall og et dårligere fuglemangfold.
Mange døde rein gir også god tilgang på mat for åtseletere som rødrev, ørn og kråkefugler. På den annen side fortrenges typiske arktiske arter som fjellrev og bakkehekkende fuglearter.
Framtiden er uforutsigbar
I framtida er vi på usikker grunn, både når det gjelder klima og økosystem. I løpet av noen tiår kan de klima-økologiske forholdene på Varangerhalvøya – målt i lengden på plantenes vekstsesong – bli som lenger sør i landet. I så fall vil området være langt utenfor klimasonen som nå gir livsgrunnlag for nordlige arter som rein, ryper, multer, reinrose, dvergbjørk…
Vi kan forvente at klimaendringene vil skje så raskt at økosystemet ikke vil være i likevekt med klimaet. Økosystemene vil kunne fremstå som sterkt forstyrrede, der de opprinnelige artene er i tilbakegang, mens nye er i rask framgang. Denne nye type økosystemer, med nye artskombinasjoner, vil kunne ha helt ulike egenskaper. En annen komplikasjon er at det oppstår et klima med temperatur, vind og nedbør som vi ikke kjenner i dag. Altså et nytt klima.
En kombinasjon av nye klimaregimer og økosystemer vil gi oss en stor uforutsigbarhet for hva fremtiden vil bringe.