5. klasse tok en prat med rådmannen

5. klasse i Vardø består av en glad og vitebegjærlig gjeng, som har tema «Intervju» på norskplanen. Og hva er vel bedre da, enn å intervjue en virkelig person? Trygge barn er ikke redde for å kaste seg inn i det ukjente, og snart var intet mindre enn to tema for intervjuet bestemt: Corona og den store brannen som rammet Vardø i helga. Intervjuobjekter ble foreslått i fleng, men etter avstemming var det klart at rådmann Hallgeir Sørnes gikk av med seieren. Her er klassens intervju om koronapandemien.

Av 5. klasse, Vardø barneskole

Tema intervju handler blant mye annet om regler for hvordan man oppfører seg når man intervjuer. Man skal være høflig, ser på intervjuobjektet når han eller hun snakker, og takke for den tiden vi har fått lov til å bruke. Vi må også tenke på at mange er engstelige for å bli intervjuet, så vi må skape en trygg og god intervjusituasjon. Etter en kort briefing, ringte vi til rådmannen på Teams. Så var intervjuet i gang.

Korona og smittespredning

Første eleven ut med spørsmål om koronapandemien, var Alva.

– Er det vanskelig å holde unna smitte?

– Nei, svarer rådmannen. Det er ikke så vanskelig, bare man følger reglene som er bestemt. Man skal holde avstand, 2 meter inne og en meter ute. Man må vaske hendene ofte, og man må holde seg hjemme om man blir syk.

Hvordan blir 17. mai i år, lurer Alva på. Sørnes svarer at det vet han egentlig ikke. Men han forteller at det er satt ned en 17. mai-komité, som jobber med å gjøre dagen så hyggelig som den kan bli nå som vi har coronaviruset. Han sier videre at de har mange spennende planer for dagen.

Neste elev ut er Benjamin.

– Hva gjør man for å holde smitten unna?

– Man følger de reglene som jeg nevnte i sted om avstand og håndvask. Så passer man på at man ikke er i for store grupper. Man skal ikke være flere enn 5 sammen, men om man er i en stor familie, kan man være flere sammen.

– Synes du at det er bra at Yukigassen ble avlyst?

– Nei, svarer rådmannen bestemt. Jeg synes det var veldig trist at Yukigassen ble avlyst. Men det var dessverre nødvendig.

Cornelia vil vite når vi kan starte på skolen, og når vi kan starte med fritidsaktiviteter igjen.

– Jeg vet at ministeren vil si noe om skolestart for de eldste elevene i neste uke, svarer rådmannen. Så snart de sentrale myndighetene gir oss lov, åpner vi skolene, og jeg håper det skjer fort. Når det gjelder fritidsaktiviteter, peker rådmannen på at skole og fritidsaktiviteter gjerne henger sammen. Han håper derfor at fritidsaktivitetene kan gå som vanlig etter at skolen er åpnet, og han nevner som et eksempel åpning av ungdomsklubben.

Så går turen til Emma.

– Jeg lurer på hvorfor vi ikke har skole eller trening, når det ikke er korona i Vardø?

– Det er fordi vi ikke kan være helt sikre på at ingen er smittet. Vi har testet mange, men ikke alle. Derfor er det best å ikke ta noen sjanser, svarer rådmannen.

– Hvordan startet koronaviruset å spre seg, og hvordan kom det til Norge? spør Even.

– Jeg har hørt at det startet i Kina, som er et land med over 1 milliard innbyggere. Mange der ble smittet. Noen av dem reiste rundt i verden og tok med seg viruset, uten at de visste at de hadde viruset med seg. Slik ble mennesker i flere andre land smittet. Etter vinterferien kom viruset hit til Norge, fordi mange hadde vært på vinterferie i nord-Italia og Østerrike og ble smittet der, svarer rådmannen.

Vi gir ordet til Georg.

– Hvordan er det å jobbe på kommunen i disse koronatidene?

– Det er veldig mye jobb, hektiske dager, og det skjer noe hele tiden. Men selv om det er slitsomt, er det mest gøy, svarer rådmannen.

På Georgs spørsmål om det er tungt å være rådmann, svarer han: – Nei, det vil jeg ikke si. Det er en veldig morsom jobb., og man får være med på mye.

Da var turen kommet til Ine, og hun spør:

– Har det vært noen i Vardø med koronaviruset?

– Ikke som vi vet, svarer rådmannen. Vi har testet en god del mennesker, men ingen har vært positive. Det vil si at vi har ikke funnet noen i Vardø som er smittet med koronaviruset.

Ine gir ordet til Ingrid, som har et spørsmål av den mer personlige sorten.

– Er du redd for å bli smittet?

Da forteller rådmannen at da han var 14 år, var han involvert i en alvorlig bilulykke. Han fikk skader som gjorde at han måtte fjerne milten. Dermed har han lett for å få lungebetennelse, og dersom han blir smittet med korona, kan han bli svært syk.

Så er det Jonas som skal i ilden.

– Hva jobber du med i disse koronatider? spør han.

– Jeg kan jo bruke dagen i dag som eksempel, svarer rådmannen. Jeg må ha mange møter, og de foregår på Teams, selv om noen av møtedeltagerne er på samme bygget. Vi ønsker jo å forebygge smitte. I dag har jeg hatt møte med kommuneoverlegen og et par andre ledere om hvordan vi kan organisere en teststasjon i Vardø. Så hadde jeg møte med bl.a. ordføreren og kriseteamet om hvordan vi kunne gi ut informasjon til innbyggerne før helga. Og nå har jeg møte med dere. Så her går det i ett.

Lasse er klar med sine spørsmål:

– Hvor lenge tror du koronasmitten vil vare, og tror du viruset kommer til Vardø?

– Jeg tror nok dette vil vare ut dette året og kanskje neste år også. Og ja dessverre, jeg tror nok at vi må forvente å få smitten til Vardø også.

Leon fortsetter med et personlig spørsmål:

– Ble du redd da du fikk høre om coronaviruset?

– Nei, ikke redd, svarer rådmannen, men bekymret. Jeg vet jo at vi klarer å håndtere slike vanskelige situasjoner, for det har vi øvd mye på.

Rydia vil vite om det har vært slitsomt i koronatiden?

– Ja, det har det, er svaret. Det har vært mye arbeid, og det har vært både seine kvelder og nattarbeid.

Sara er nysgjerrig på hvordan de klarte å hindre at koronaviruset kom til Vardø. Rådmann Hallgeir forteller om karantenestasjonen i Komagvær, som vi hadde for en tid siden. Alle som kom til Vardø fra andre steder, fikk 14 dager innreisekarantene. Det var viktig å hindre at smitten spredte seg til kommunen. Nå er det så få som er smittet i Norge, så karantenen er opphevet.

Selma er opptatt av hvordan rådmannen selv har hatt det i denne rare tiden.

– Hvor har du hatt ditt kontor? spør hun.

– Jeg har jobbet her på rådhuset hele tiden, svarer rådmannen. Jeg er så heldig at jeg har et helt kontor for meg selv. Jeg lukker døra, treffer ingen og har alle møtene mine på Teams.  

Til slutt vil Selma vite om hvordan rådmannen slapper av på fritiden sin.

– Jeg er veldig god til å koble av, beroliger Hallgeir. Jeg klarer også å beholde roen i mer stressede situasjoner. Noen få minutter med avkobling gir ny arbeidslyst.

Så var det Steves tur.

– Hva synes du om at viruset er så nært som i Vadsø?

– Jeg tenker nå først og fremst på de som er smittet, svarer rådmannen. Samtidig vet jeg at de har gode leger i Vadsø, som klarer å ta godt vare på pasientene sine. Men det er klart at jeg er bekymret for at smitten skal spre seg fra Vadsø til Vardø.

Vilde fyrer av det siste spørsmålet:

– Hva hadde du gjort om koronaviruset kom til Vardø?

– Mye av det samme som jeg gjør i dag, svarer rådmann Hallgeir Sørnes. Passe på å overholde smittereglene og sørge for at alt går som det skal.

Hvilke tanker har du om storbrannen i Vardø natt til lørdag 25. april?

Natt til lørdag 25. april brøt det ut en stor brann midt i Vardø. Været var dårlig, med sterk vind. Mange måtte evakuere sine hjem, da det var stor røykutvikling. Noen mistet eiendelene sine, noen kunne ikke gå på den vanlige jobben sin etter helga og flere av butikkene måtte stenge i korte eller lengre perioder for å få vasket ned lokalene sine.

5. klasse på Vardø skole intervjuet rådmannen i Vardø om brannen og den vanskelige situasjonen etterpå.

Først ut er Emma:

– Hva vet du om brannen som skjedde på lørdag, var det ledninger eller var det noen som tente på eller var det klimaet?

– Dette vet vi nok ingen ting om, svarer rådmannen. Politiet etterforsker saken. Og etter det jeg forstår, leter de etter om noe har antent. Jeg tror ikke det er noe kriminelt som har skjedd, nei, det er nok ingen kriminelle handlinger inne i bildet her.

Vi går over til Ine, som lurer på om det tok lang tid å slukke brannen.

– Ja, det tok noen timer. Etter det jeg har fått høre, fikk brannvesenet beskjed om brannen klokken halv tre om natta. Da begynte slokkinga, og den var vanskelig på grunn av den sterke vinden. Først klokka ti om morgenen fikk de kontroll på brannen, men da begynte etterslokkinga. Man er jo alltid redd for at brannen skal ta seg opp igjen. Klokka åtte om kvelden hadde de full kontroll på situasjonen. Så dette tok noen timer, ja.

Da er turen kommet til Ingrid:

-Hva var det som brant ned under storbrannen?

– Ja, det var ett av Vardøs gamle fiskebruk. Sløyeskuret og pakkhuset brant helt ned. Strandtorget ble sterkt skadet av røyken.

Jonas spør om hva rådmannen tenkte da han fikk vite om brannen.

– Oi, utbryter Sørnes. Jeg ble vekket klokka ti på tre om natta av at telefonen ringte. Når man får telefon midt på natta, vet man at det er alvorlig. Derfor forberedte jeg meg på at nå kommer det en alvorlig beskjed. Det var politiet som ringte. De sa at jeg måtte ordne med et sted der de evakuerte personene kunne samle seg. Jeg svarte at vi kunne møtes på Glasshuset om fem minutter. Så var det bare å kle på seg, si fra til kona og dra av gårde. Jeg åpnet Glasshuset, og snart kom det folk inn der, som hadde måttet forlate hjemmene sine.

Nå kommer Jonas på et tilleggsspørsmål:

– Hadde dere ikke mat også?

– Joda, svarer rådmannen. Jeg kontaktet Bjørn Johnny på Rema, som leverte varer så fort han kunne. Etter hvert kunne vi servere både pizza, saft og kaffe til alle de som var der.

Jonas forteller at han var misunnelig på tante, som var på jobb og hjalp til. Hun kunne også spise pizza på Glasshuset midt på natta. Jonas må være veldig glad i pizza!

Leon er interessert i å vite om hvor farlig brannen var.

– Den var veldig farlig, svarer rådmannen. Det var stor røykutvikling, og røyk er det som kjent farlig å puste inn. Og var det sterk vind, så det var også fare for spredning av brannen. Det kunne lett gått med flere bygninger.

– Var du redd? spør Leon.

– Nei, ikke redd, svarer Sørnes, men bekymret. Men vi øver mye på situasjoner som kan oppstå, så når vi står midt opp i det, så vet vi hva vi skal gjøre.

Så går ordet til Sara:

-Hvordan fant dere ut at det brant?

Rådmannen forteller at det var en politipatrulje som oppdaget at det kom flammer opp fra ett av byggene som brant. Det var også noen ungdommer som var på vei hjem, som så brannen. Brannvesenet ble varslet og var raskt på stedet.

Vilde lurer på hva rådmannen synes om brannen som var.

– Helt forferdelig, svarer Sørnes spontant.  Jeg er bare glad for at ingen mistet livet, eller at noen ble alvorlig skadet. Men store verdier gikk tapt, noen mistet eiendelene sine. Ansatte kunne ikke gå til de vanlige jobbene sine etter den helga.

– Hvordan var det å åpne glasshuset midt på natta? spør Una.

– Det var ren rutine, svarer rådmannen. Som jeg sa tidligere, vi øver mye på at slike situasjoner kan oppstå. Men jeg var litt bekymret for at de som var der ikke hadde mat og drikke. Heldigvis kunne Rema levere varene.

– Hva skal dere gjøre med husene som brant ned?

– Her er det forsikringsselskapene som bestemmer. De vil sørge for rivning og at avfallet fjernes.

Unas siste spørsmål: – Kommer butikkene til å åpne igjen?

– Ja, jeg har snakket med dem, og alle sier at de vil åpne før eller senere. De må ha tid til å ordne opp først.

Rydia retter det siste spørsmålet til rådmann Hallgeir Sørnes: – Når tror du at Strandtorget får åpnet, da?

– Å, det vil nok gå minst et par måneder, svarer rådmannen. Der er det mye å rydde og vaske. Vardø mistet en av kafeene sine i brannen. Men da har jeg en gladnyhet: Strandtorget driver kafeen sin fra Glasshuset mens de venter på gjenåpning. De åpnet i går, så dit er det bare å komme!

Så bra med en positiv nyhet på tampen av intervjuet. Elevene takker rådmann Hallgeir for at han var så sporty å stille opp på intervju, slik at 5.klassingene skulle få øve seg. Nå vet vi mye mer om hva som skjer i en liten kommune når det oppstår brann.