Dramatiske maidager for Vardø i 2002

I dag er det Kystopprøret som har inntatt barrikadene. Men for vel 17 år siden reiste hele Vardøs befolkning seg i raseri, og bystyret la ned sine verv. Daværende kommunalminister Erna Solberg sendte sin statssekretær, Morten Meyer, for å true vardøværingene til lydighet. For det er ulovlig å frafalle sine offentlige verv.

Av Svein Hågensen

Hele fiskeindustrien i kommunen var raknet gjennom konkurser og staten ville gjennomføre massive nedleggelser av offentlige arbeidsplasser i lokalsamfunnet. Kommunen hadde mistet nær 500 arbeidsplasser i løpet av 15 år. Nå sto flyplassen, Norges Bank, Vardø Radio, fiskerikontoret, Sivilforsvaret og andre for tur.

Da var det en dame, Tove Ovesen, som plantet bena fast i bakken og sa at nå fikk det pinadø holde. Hun ledet Folkeaksjonen for Vardø og fikk hele kommunen med seg i en protestaksjon som fikk oppmerksomhet langt utover Norges grenser. Den eneste i regjeringskvartalet som hadde en viss forståelse for Vardøs situasjon, var daværende statsminister Kjell Magne Bondevik. Men heller ikke han mente at Vardøs aksjonsform var riktig. Hovedstadsavisene var i sine skriverier svært så lunkne.

En unik situasjon

Gjennom et historisk bystyremøte som ble lagt til grendehuset i Kiberg, skulle bystyret stemme over det «uhørte» forslaget om å legge ned sine verv i protest mot nedleggelse av offentlige arbeidsplasser. Lokale, regionale og riksmedier var møtt frem. Dette var sprengstoff, for det var ventet at bystyret ville vedta forslaget formannskapet hadde allerede uka før gått enstemmig inn for det. En unik politisk situasjon der David talte Goliat midt imot. Undertegnede som var fra Østhavet, var travelt opptatt med å oversette til en finsk journalist om hva som skjedde under møtet, samtidig som jeg hadde direkte kontakt på mobilen med en svensk hovedstadsavis, jeg tror det var «Dagens nyheter». Forslaget om nedleggelse ble vedtatt mot en stemme. Idet ordfører Rolf Einar Mortensen banket igjennom forslaget smalt blitsregnet og jubelen sto i taket fra rundt 300 publikummere. Samtlige bystyremedlemmer forlot dermed sine plasser. Saken ble til og med kommentert i kinesiske medier.

Talte Erna midt imot

Dette var noe daværende kommunalminister Erna Solberg ikke ville finne seg i. Hun sendte sin statssekretær Morten Meyer og Fylkesmannen i Finnmark til Vardø, for å tvinge uregjerlige vardøværinger til lydighet. Solberg sa forøvrig i den forbindelse at vardøværingene måtte finne på noe annet å gjøre når fiskeindustrien var konkurs.

Det var da Tove Ovesen satte i gang. Hun laget plakater og hengte opp rundt om. Hun agiterte og manet til generalstreik og demonstrasjon mot statssekretæren når han kom. Nærmere tusen mennesker møtte opp og stoppet bilen med statssekretæren ved tunnelåpningen. Morten Meyer måtte gå spissrot gange gjennom folkemengden frem til rådhuset. Folket fulgte etter og ville trenge seg inn i rådhuset. Der ble imidlertid dørene låst, slik at bare journalister kom inn.

Morten Meyer la på møtet frem kommunaldepartementets krav ovenfor kommunen. Han talte for døve ører og måtte reise tilbake til Oslo med uforrettet sak.

Tilbake til normalen etterhvert

I kulissene jobbet Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Rolf Einar Mortensen iherdig, i denne tida, for å få på plass et best mulig resultat for Vardø av situasjonen. Det endte med at offentlige arbeidsplasser ble stilt i bero mens man søkte å finne nye. Bystyret kom etterhvert i virksomhet igjen. Men det er ingen tvil om at vardøværingene hadde blitt lagt merke til blant folket i maktens korridorer i Oslo.

Et lite poeng i denne saken var forøvrig at en gruppe fra Stortingets samferdselskomite var på befaring på flyplassen i Vardø. Da de var ferdige, kjørte Stig Biekkola hele gruppa inn til Vadsø i en maxitaxi. Han sørget for å kjøre med høyrehjulene utenfor asfalten på deler av strekningen. Komitemedlemmene fant da fort ut at veien måtte oppgraderes før de kunne tenke på å legge ned flyplassen.