1.-mai-talen 2026 ved nestleder Eva Lisa Robertsen i Vardø Arbeiderparti

Kjære alle sammen, kjære vardøværinger, kamerater:

Gratulerer med dagen!

Vardø Socialdemokratiske Ungdomslag ble etablert i 1911. Året etter arrangerte de første mai i Vardø for første gang, som en av de første i Finnmark. Fortsatt er det sånn at vi i vår bevegelse må ha ungdom med oss: De er mer utålmodig. De vil ha handling.

1. mai er dagen for de store fellesskapene og for solidaritet. I år bærer den her dagen et ekstra alvor. I år er det 15 år siden 22. juli, som var et direkte angrep på unge mennesker som trodde på politikken og som ønsket å forandre samfunnet. Unge mennesker som ønska å forandre verden.

Arven etter Utøya

Jeg står her i dag som tidligere ungdomspolitiker selv. Men jeg står her først og fremst som vardøværing og som mamma til tre. To tenåringsjenter og en liten gutt på tre. Ofte i hverdagen når dagen går mot hell, og etter lek, moro, samtaler – diskusjoner, alvorlige eller lette, tenker jeg på det ansvaret vi voksne har for å føre verdiene fra 2011 videre. Vi ærer dem vi mistet best ved å sørge for at dagens unge har ett trygt lokalsamfunn å vokse opp i. Et lokalsamfunn og et samfunn de blir inkludert i og får være med å forme. Hvor det er å engasjere seg blir møtt med respekt og åpenhet. Hvor meninger blir lyttet til.

Tilfeldigheter gjorde at AUFerne fra Vardø ikke var på Utøya i 2011. Venner ble drept. Venner ble skadet for livet. Organisasjonen vår gikk fra å handle om politikk til minneord, minnesmarkeringer og vurderinger om begravelser som skulle deltas i. Å tenke på hvordan lokalsamfunnet slutta seg rundt AUFerne våre, gir den dag i dag tårer og varmer. Og vi må aldri glemme!

De unge som vokser opp i dag var knapt født i 2011. Allikevel, både dagens ungdomspolitikere og vi som var det da, bærer med oss arven etter dem vi mistet. Vi ærer deres minne best ved å nekte å la oss skremme til taushet. Om det er av nettroll, leserinnlegg, forvridde ensidige medier eller polariserende debatter i lokalsamfunnet. Vi ærer dem ved å fortsette å ta plass. Fortsette å engasjere oss. Fortsette å ta plass for å forandre verden!

Før jeg går videre, vil jeg be oss alle om å minnes de som ble revet bort, og alle som kjemper for demokratiet vårt, med ett minutts stillhet.

Takk.

Tro på framtida

Nylig deltok jeg på årsmøte i Finnmark Arbeiderparti. Å se dagens AUFere, slik som Mats – stå på talerstolen da og i dag, med flammende engasjement – reflektert og framtidsrettet – poengtert og klar i talen. Det var rørende. Jeg fikk tårer i øynene av å høre deres innlegg. Om blant annet fiskeri – om skolemat og bedre muligheter for å bo, bli og leve i Finnmark. Det sier meg, at AUF er der de skal være. De har vokst seg sterkere på disse 15 årene. De fører arven videre. Det gir meg tro på framtida. Og det er vi som voksne, som må lytte, ta de med inn i førersetet. Bygge dem videre: Mens de puster oss i nakken, og gjør at vi må skjerpe fokuset. Vi må lokalt bli flinkere til å gi de rom til å engasjere seg i og være med på å skape reelt engasjement.

Vi sier ofte at ungdommen er «fremtiden». Men ungdommen er ikke bare fremtiden. De er nåtiden. De lever livene sine i gatene her. Her går de på skolen, og bruker det her lokalsamfunnet hver eneste dag. Vi har ikke tid til å la både barndommen og ungdomstida flyte forbi. Med byråkrati, trenering, sparing av penger. Som kunne gitt dem et bedre Vardø.

Det er vårt ansvar å sørge for å engasjere barn og ungdom.

Vårt ansvar å gi de eierskap til lokalsamfunnet.

Vårt ansvar å lytte til dem og ta dem på alvor.

Vårt ansvar å la de være med å forme det.

Eierskap til hjemstedet

Slik vi lar dette bli deres Vardø. Et sted å leve, bo og komme tilbake til. Et sted hvor du betyr mer. Det er slik man skaper eierskap. Å eier du noe, så tar du vare på det. La Vardø bli deres kjæreste skatt og et sted de ønsker at sine barn skal vokse opp i framtida.

Vi vet at det lokalet vi sitter i nå er dagens ungdomsklubb. Og vi vet det skjer mange gode tiltak rettet mot ungdom. Og at det er mange som flinke som legger ned arbeid rettet mot barn og unge. Det vi vet aller mest, er at dette er ikke det beste vi kan tilby våre unge.

Det er på høy tid – å gi ungdommene som vokser opp nå et fungerende sted for å samles, være kreative, være sosiale. Det er opp til oss som lokalsamfunn å legge rammene for hva som kan skapes og tilbys. For dette: Det er ikke godt nok. Og mange av dagens ungdom vet ikke om noe annet – men det gjør vi. Og vi skal gjøre noe med det. Fordi vi bryr oss om de som kommer etter oss. Vi vil at barna i vårt nærmiljø skal ha en trygg og stimulerende oppvekst fra første skritt, i ungdomslivet og på tur inn i de voksne rekker.

For litt siden var jeg i Vadsø og overvar en workshop på ungdomsklubben der, hvor min eldste datter deltok. Og lokalet vi gikk inn i var alt annet en dette. Det var ungdommelig preg. Utformet for interaksjon og ha skuldrene senket. Rom for dans, rom for musikk. Rom for å slippe å være på utstilling for alle som går forbi. Det var rom for å bygge fellesskap.

Savner ungdomsklubb i Vardø

Ekte ungdomsengasjement starter hjemme.

Og Elisabeth, hun sa til meg når vi dro hjem. «Mamma, koffer kan vi ikke ha sånn i Vardø?»

Takk, Elisabeth, for at du vekket dette engasjementet på nytt i meg.

Så har vi de evinnelige utsettingene av uteområdet i barnehagen. Hvor lekene er kjøpt og betalt, levert men ikke satt opp. Sist sommer var det ikke kapasitet. Dissene ble satt opp etter år på vent, og skriverier i avisa. Men det skal ikke være nødvendig. Nå skal de eldste i barnehagen gå over til skolebenken, uten å ha hatt det de burde. Tida og årene flyter forbi.

Nå må man slutte å nedprioritere, men heller prioritere barn og unge, med handling!

Disse to eksemplene, er bare to av mange. Og begge handler om barns «arbeidsvilkår». Det burde ikke være vanskelig å prioritere dem i en kommune som har masse millioner på bok og sparer år etter år.. Vi må huske på, at et lokalsamfunn som er godt for barn og unge, er et godt lokalsamfunn for alle.

Demokrati også i Vardø

Kjære alle sammen.

Demokratiet er ikke noe som bare skjer på Stortinget. Det skjer her i Vardø. Og det skjer når vi tør å si ifra. Det skjer når vi tar ansvar for hverandre.

Og det skjer når vi krever vår rett til å forme vår egen hverdag.

Demokratiet skjer når engasjement skapes.

OG vi skal ikke være redd for engasjement.

Dere har sikkert hørt begrepet å brenne for noe.

Brannen i mennesket bunner ut ifra følelser. Om det er forbannelse, kjærlighet, sinne, glede, frykt, interesse. Denne brannen, det som skjer i oss er utgangspunktet for engasjement. Det er følelsene vi må vekke. Ved å aktivere barn og unge. Aktivere flere voksne. Aktivere lokalsamfunnet.

Hvorfor: Ved å aktivere flere, skapes eierskap til lokalsamfunnet vårt. Vi viser at vi bryr oss. Vi skaper utvikling og kan skaper det samfunnet vi vil være. Og vi viser at de kreftene som ville kneble ungdomsstemmen, vår bevegelse og demokratiet, for 15 år siden, aldri, aldri vant eller kommer til å vinne.

Så står vi her. På øya våres midt i det ville og ressursrike Barentshavet. Og øynene kan ikke lukkes igjen for vår viktigste næring. Her må også engasjementet opp. Det er klinkende klart at fisken i havet tilhører folket i fellesskap. Det er lovfestet. Vi vet at ressursene havner på færre hender, at kapitalkreftene rår og eierskapet sentreres. På bekostning av lokalsamfunn. På bekostning av miljøet. På bekostning av framtida.

Nei til bunntråling

Her setter AUF en modig og nødvendig kurs som vi voksne må lytte til: Vi må tørre å si nei til bunntråling som ødelegger fremtida under havet. Vi må tørre å snu politikken som har ødelagt kystsamfunnene. Riksrevisjonen var klar i sin tale.

Og når fisken hentes opp, skal den skape verdier her! Vi må ha et langt større trykk på å gjenreise industrien på land. Vi skal ikke bare sende råvarene ut; vi skal skape flere industriarbeidsplasser og større verdiskaping lokalt. Det er når fisken kommer på land, over kaikanten, at den virkelige verdiskapinga skjer. Det er da den raser opp i pris. Dette er penger vi nå sender vekk.

For vi trenger ikke finne opp hva vi skal leve av, og hva vi skal skap arbeidsplasser av. Det finnes rett utenfor stuedøra vår. Nå må vi få et tydeligere trykk på å skape mer verdier av fisken. Vi treng å få snudd at flere jobber med bearbeiding av norsk fisk i Polen og Kina enn langs kysten av Finnmark.. Og vi må gjør fisken til fellesskapets eiendom – ikke bare på papiret. Det er på landsiden det kan skapes flere arbeidsplasser og øke verdiskapninga. Og vi treng politikere som sier dette høyt: Vi i Finnmark må puste Stortinget i nakken. Vi må vær kystfolkets AUF.

Så må jeg si:

1. Regjeringens tiltaksliste er for svak og lite forpliktende.
2. Det knytter seg store forventninger til hva som skjer med leveringspliktene, når det nedsatte pliktutvalget kommer med sin rapport. Nok en rapport, når vi vet svaret. Dette er den fisken som kan gi umiddelbar aktivitet langs og hundrevis av arbeidsplasser langs kysten. Den hører til kystsamfunnene. Det må ikke fravikes at den skal hjem!

Puste regjeringen i nakken

Da man bygde opp filet- og fryseindustrien etter krigen var det massiv satsing på bred basis hvor offentlige og private gikk sammen om oppgaven. Arbeiderpartiet med Finnmarkingen Peder Holt var sentral aktør for denne satsingen – både på fylkesplan og nasjonalt. Vi må puste regjeringen og fiskeriminister Marianne i nakken – få henne til å gjøre som han Peder: sett klarere mål, vær konkret og følg opp konsekvent. Man må skjære igjennom egeninteressene som rir fiskerinæringen som et mareritt. Arbeiderpartiet har alt å vinne i nord – og ellers når resultatene kommer.

Sats på bygging av ny kompetanse, tradisjons, håndverk og lokal verdiskaping i næringa. Det kan ikke vær sånn at det e enklere og rimeligere å kjøpe fisk i matbutikken som har vært på jordomseiling, enn som er bearbeida lokalt og har skapt verdier langs kysten. La oss bygge levende kystsamfunn og la de neste generasjonene ha et eierskap til havet, til kystkultur. På ekte i lokalsamfunnet, ikke bare på museum. Det handler om å ta de tøffe – og rette valgene. Nå må det bli: MINDRE PRAT OG MER HANDLING.

For at barna mine, barna deres, skal kunne bygge livene sine her, trenger de et arbeidsliv som bygger dem opp, ikke bryter dem ned. Vi ser krefter, med FrP i spissen, som stadig vil svekke sikkerheten til vanlige arbeidsfolk. De snakker om «fleksibilitet». For en ungdom betyr det ofte mindre forutsigbarhet og svakere vern. Vi bygger ikke lokalsamfunn på midlertidige ansettelser og løse rammer. Vi bygger lokalsamfunn på trygge, faste jobber!

Kjære lokalpolitikere – og her snakker jeg som en som har sittet i deres stol. Men det er også til dere andre:

Skremmende holdning i lokalpolitikken

Jeg er bekymret. Polariseringen vi ser i lokalpolitikken i dag skremmer de unge. Og den skremmer de voksne. Når debatten blir til skyttergravskrig og personangrep, sendes et signal om at politikk er et sted man blir brent, ikke hørt. Et sted hvor du blir høgd ned om du tar til motmæle. Dette er ikke dialog eller debatt. Det er alt annet. Nesten 9 av 10 lokalpolitikere er bekymret for rekrutteringen til demokratiet. Mitt råd til dere alle: Begynn med å lytte mer enn dere roper. Vis barna mine at det er trygt å være uenig. Vis voksne at her er det trygt å ha diskusjoner og ulike meninger.

Jeg har sett et bilde fra det første 1. mai-arrangementet i Vardø. Det viser en mann på talerstolen, med masse folk samlet rundt. Det er en fane, og på den står det 8 timer. For det er vår bevegelse som har jobbet fram t 8 timers arbeidsdag og andre sosiale velferdsordninger. Rundt arbeid, skole, kultur og fritid. I dag et parti som påstår å være det nye Arbeiderpartiet. Frp vil forandre de vilkårene som er jobba frem. Arbeide for endringer som vil svekke sikkerheta og tryggheta som vi kanskje tar for gitt. Våre verdier, med solidaritet, frihet og likhet – med fellesskapsløsninger må være bærende i utviklinga.

Ungdommen må involveres mer

For 115 år siden ble Vardø Socialdemokratiske Ungdomslag etablert. Nå er det på høy tid igjen å involvere ungdom mer i arbeidet i bevegelsen vår. Involvere dem mer i utvikling og lokalsamfunnet. Vi må snakke med dem. Aller mest lytte til dem. Ta innspillene deres på alvor og la dem vær med på å forme nu- og fremtida. Og vi må jobbe for å engasjere dem. La dem sette tydelige spor i samfunnet, i dag, for framtida og i fremtida. La oss bygge et lokalsamfunn, et Vardø, der ungdommen føler eierskap og trygghet. For våre barn, for kysten vår, og for det demokratiet vi lovte å forsvare for 15 år siden.

Årets parole er trygghet for framtida!

La oss også skape trygghet i nu-tida!

Gratulerer med dagen!