Koifjorden kan ikke tåle giftutslipp fra planlagt oppdrett

Det strømmer ikke friskt havvann fra storhavet inn i Koifjorden, ved Skalangneset i Gamvik kommune, som kan gi ny tilførsel og tilstrekkelig mengde med nytt oksygen inne i fjorden. Giftstoffene, som oppdrettsnæringen bruker i sine laksemerder, som gro hemmende middel, dreper plantealgene. Det er veksten av plantealgene i fjorden, som sikrer oksygen til fisk, bunndyr og sjøplanter. Det er dessverre tragisk at kommunene, fylkeskommunen og statlig forvaltning, som er lokal og regional forurensningsmyndighet, overser slike skader på økosystemet. Dette er også tilfelle i konsekvensutredningen, som er laget for etablering av oppdrett i Koifjorden.

Fiskerne i Øst-Finnmark krever at giftutslippene fra oppdrettsanleggene i finnmarksfjordene stoppes, og at nye åpne anlegg ikke skal tillates. Fiskerne er presset bort fra sine hevdbudne fiskeplasser. Noen av de aller beste fiskeplassene er tatt i bruk av oppdrettsnæringen. Det har gjennom flere tiår vært tillatt å slippe ut giftige stoffer fra oppdrettsanlegg, som har ført til at hele fjorder har fått skader av giftutslipp direkte ut i sjøen.

Koifjorden er, i likhet med de andre finnmarksfjordene helt avgjørende, som en del av hele økosystemet i det nordøstlige Barentshavet. Alle fiskeslag, som gyter langs kysten av Finnmark og inne i finnmarksfjordene, er fiskeslag som har sine oppvekstområder i det nordøstlige Barentshavet. Det er kun fjordtorsken eller kysttorsken, som ikke har sitt tilhold ut i havet. Fjordtorsken er på rødlisten grunnet manglende gyting og som igjen skyldes forurensning. Det er umulig å forstå Barentshavet, eller verne om dets økosystem, dersom man ikke ser finnmarksfjordene som en del av det store økosystemet.

Regjeringen har i ny havbruksmelding foreslått å avvikle trafikklysordningen. Trafikklyssystemet deler inn norskekysten inn i 13 områder, og skal sørge for en forutsigbar og bærekraftig vekst i havbruksnæringen. Systemet har ikke virket. Dette er likevel blitt brukt for å tillate oppdrett i Koifjorden. Nå vil regjeringen at hvert anlegg skal vurderes mot området, der lokaliteten planlegges, kan tåle belastningen på miljøet som et nytt anlegg innebærer. Dette ligger ikke i konsekvensutredningen om oppdrett i Koifjorden. Strøm- og spredningstabeller viser at også Risfjorden blir berørt av et oppdrettsanlegg i Koifjorden.

Det burde ha vært praksis for opplysning om utslipp av arsen, kobber, sink og glyfosat ved bruk av fiskefôr, eller utslipp ved planlagt bruk av oljeprodukter, kobberoksid, dikobberoksid, tralopyril eller sinkpyrithion i notimpregneringen. Slik praksis er det ikke. Kommunene, fylkeskommunen, statsforvalteren og mattilsynet har heller ikke selv skaffet frem opplysninger om giftstoffene, som brukes eller er planlagt brukt innerst inne i våre fjorder.

Oppdrettsnæringen kunne unnlatt å bruke giftstoffer. Oppdrettsnæringen velger imidlertid å bruke sterkere og sterkere giftstoffer for å hindre groe på notlinen i merdene. Blir det for mye groe på garnet i merdene tetter det maskene og det blir for lite oksygen til oppdrettslaksen, som dermed kveles og dør. Derfor må notlinet hele tiden ha tilstrekkelig med impregnering. Når impregneringen blør, eller groe børstes eller spyles under vann havner giftstoffene i sjøen.

Denne kontinuerlige bruken av sterkere gro hemmende gift, stopper samtidig fremveksten av plantealgene og dyreplankton. Plantealgene er helt nødvendig i fjordsystemene. Det er plantealgen, som sørger for at oksygeninnholdet opprettholdes i sjøen. Det kommer ikke inn i Koifjorden friskt og oksygenrikt vann fra havstrømmen utenfor fjorden, og der Cermaq Norway AS har planlagt sitt anlegg. Golfstrømmen går ikke direkte inn i innerst del av fjorden. Oksygenet i sjøvannet i fjorden produseres av plantealgene, som vokser og gror med fotosyntesen.

Omfattende og kontinuerlig giftbruk i oppdrettsnæringen hindrer oksygendanning i sjøvannet. Vi kan ikke få tilbake tilstrekkelig med oksygen i vannmassene inne i fjordene, dersom man ikke stopper giftbruken.

Oppdretterne går mer og mer over til bruk av tralopyril og sinkpyrition i stedet for kobberoksid og dikobberoksyd. Blandinger av tralopyril, sinkpyrition og kobberpyrition gir mye sterkere giftstoffer. Det betyr at oppdretterne kan bruke mindre mengde virkestoff i impregneringen, men virkningen er bedre og varer lengre. Stoffene hindrer effektivt vekst av groe og rur på notlinet i merdene. Det betyr at giftstoffene også mer effektivt dreper ned plantealgene og dyreplankton i vannmassene utenfor merdene. Stoffene dreper de viktige plantealgene som produserer oksygenet i fjordene og ute i havet.

Dyreplankton spiller også en viktig rolle, som et ledd i næringskjeden, og som føde for de aller fleste arter av fisk og sjøpattedyr.

Giftprodusentene markedsfører tralopyril som vannoppløselig stoff med en halveringstid på 9 timer. Tralopyril hemmer elektrontransportkjeden hos organismer, og dermed oksygenopptak og metabolisme. Havforskningsinstituttets spredningsmodell viser at i løpet av halveringstiden rekker giften å spre seg over hele Koifjorden. I og med at notlinet i merdene hele tiden må være innsmurt med impregnering, så vil tralopyril og sinkpyrition være i vannmassene i fjorden så lenge det er virkestoffer igjen på notlinet.

Giftprodusentene og fiskeoppdretterne opplyser imidlertid ikke om omdanning av giftstoffer i sjøvann. Det brukes ofte blanding av tralopyril og sinkpyrition. Dette gir omdanning til triflouracetat (trifluoreddiksyre). Det er et giftig stoff som ikke brytes ned i naturen (PFAS). Dette uttales både fra vårt eget havforskningsinstitutt og den danske Miljøstyrelsen. Det er trist å se sterk motstrid mellom uttalelse fra vårt politisk styrte Miljødirektorat og disse to instansene om omdanning av tralopyril i sjøvann.

85 prosent av malingsblandingen med giftstoffene i notlinet blør ut, børstes eller spyles direkte i sjøen i løpet av en oppdretts syklus på 20 måneder. Det samme skjer med medikamentene mot lakselus som tilsettes i fiskefôret. Tilsetningsstoffer i fiskefôret er giftstoffer som arsen, kobber, sink og glyfosat. Giftstoffene, som skal hindre algevekst, er kobberoksid, dikobberoksid, kobberpyrition, tralopyril og sinkpyrition. Dette er sterke giftstoffer, som dreper planteplankton i stort omfang i vannsøylen, og som dermed hemmer oksygenproduksjonen i stillestående vann i fjordene.

Oppdrettslaksen bades også i hydrogenperdioksin for å drepe lakselus. «Badevannet» pumpes etter bruk ut i sjøen. Stoffet er tyngre enn vann og er dødelig for liv på sjøbunnen.

Cermaq Norway AS planlegger et anlegg for 8 500 tonn biomasse i Koifjorden. Ved fôring av en biomasse på 8500 tonn oppdrettslaks i løpet av 20 måneder (en oppdrettssyklus) blir det om lag 4100 tonn hard avføring. Det er en mengde, som tilsvarer et årlig utslipp fra en norsk by med godt over 100.000 innbyggere.

Slike mengder med avføring fra oppdrettslaksen kan ikke Koifjorden tåle.

I andre fjorder lengre sør på kysten, som har hatt aktive oppdrettsanlegg over flere tiår, er 70 til 80 prosent av det synlige artsmangfoldet i fjordene blitt borte. Med synlig artsmangfold menes det livet en dykker kan se under vann.

Gamvik kommune har vedtatt å godkjenne nytt oppdrettsanlegg i Koifjorden. De store giftutslippene dette innebærer er det ingen informasjon om. Det er heller ikke opplyst om hvor mye gro hemmende giftstoffer, som er planlagt brukt, ei eller hva virkningen fra giftstoffene er.

Når planteplankton blir drept i havoverflaten reflekteres ikke sollyset, som tidligere fra øverste del av havoverflaten. Sollyset trenger dypere ned i vannmassene og dette bidrar i sterk grad til global oppvarming.

Når 70–80 prosent av livet i fjordene dør i løpet av 30 år med fiskeoppdrett, må dette være brudd på Norges og EUs lover om vern mot forurensning eller vern av artsmangfold.

Det er lovpålagt at utslippene skal være godt opplyst for befolkningen. Det er det ikke nå, verken i forbindelse med søknaden fra oppdrettsselskapet Cermaq Norway AS, eller i forslaget med ny interkommunal kystsoneplan for Gamvik, Tana, Berlevåg og Båtsfjord.

Arne Pedersen, Øst-Finnmark Kystfiskarlag