«Kan du høre den?» Katta ser på meg med store uttrykksfulle øyne, som om den spør, «høre hva?» Våren, selvfølgelig. Den livgivende og forhåpningsfulle våren her nord i landet.
Av Kirsti Kemsley Nielsen
En liten bekk av tinevann sildrer ned fra en snøfonn, og det er en symfoni av fuglekvitter rundt oss, der vi sitter på trappa og nyter våren, katta og jeg. Kråka som har overvintret, i likhet med oss andre, flyr med seljekvister i nebbet. Det er full oppgradering av allerede eksisterende bolig i nærmeste lyktestolpe. Her skal ingenting overlates til tilfeldighetene. Den nye fjærkledde lokalbefolkninga skal bo standsmessig, den tida det tar å bli flyvedyktig og klar til å utforske kommunegrensene.
Måsen er yr og kurtiserer sin make med høye skrik og kjærlighet i blikket klokka fire på morran, i det dagen tar over skiftet fra det lyse nattemørket. Vi våkner i senga av bråket, men snur oss rund og tenker, måseskrik, det er lyden av vår, det.
Lyset er tilbake, det samme er kreftene og energien som mørketida, vinteren og snømåkinga tappet oss for. Våren er så lys og full av optimisme her i nord. Likevel kjenner vi på følelsen av at denne magiske lyse tida går så fort. Det er så mye som skal gjøres og så mye vi skulle ha gjort før høsten kommer.
Våren her nord kommer brått på. Nesten fra den ene dagen til den andre. Den lader seg ikke opp, den bare kommer. Fullt ladet fra et høytrykk over Kola. Temperaturen stiger til uante høyder, i hvert fall til litt over frysepunktet, og det blir vårløsning. Vi hilser sørpete gater og ufremkommelige veier velkommen. Det er vår og vi finner frem sommerskoene.
Vi vet av erfaring at våren her nord er lunefull. Været kan skifte brått og brutalt. Vi kan legge oss en vårkveld og våkne opp til en vintermorgen. Men vi takler det, for vi vet at våren er på vei. Vi har allerede fått en smakebit av herlige vårlyder og det gir grunn til optimisme. «Er du ikke enig?» spør jeg pus der vi sitter sammen på trappa og nyter vårværet vi er tildelt, og som jeg føler er oss så vel fortjent.