Jeg fikk dessverre ikke sett denne norske krigsfilmen da den blei kjørt på Aurora her i Vardø søndag 25. september. Hjemme hos oss var vi opptatt med å feire mine foreldres 90 års bryllupsdag (Granitt visstnok?), og fra det Herrens år 1932, men denne filmen skal jeg nok få sett senere en gang … vær du sikker! Filmen har jo fått enestående kritikk for både innhold, kvalitet og virkelighet, og jeg regner derfor med at de tyske ubåtene under andre verdenskrig har fått god plass?
Det er forresten en utbredt oppfatning at ubåtadmiral Karl Dønitz mente at Hitler startet krigen mot Polen minst ett år for tidlig, og klagde intenst på at han i september 1939 kun hadde 59 enheter til disposisjon; noe som igjen betød at snaue 20 kunne være operative ute på havet natt og dag, og til enhver tid.
Dønitz forsto med andre ord bedre enn sin Fuhrer at under en utvidet krigføring mot kanskje hele Europa, måtte de alliertes handel med USA, Canada, Australia og New Zealand stoppes allerede fra første dag. Men som vi vet hadde Hitler det fryktelig travelt, og Dønitz skulle nok få det han maset om sånn etter hvert.
Winston Churchill var den gang marineminister i England, og siden Dønitz også var marinemann fra første verdenskrig (ubåtkaptein), var disse to så skjønt enige, men selvfølgelig på hver sin måte. Churchill for sin del, disponerte over planetens aller mektigste marineflåte, men hva hjalp vel det når Atlanterhavet var så uendelig stort. Han kunne nok sikkert i utgangspunktet ønsket seg at beholdningen hans var fem ganger større? Løsningen i farta måtte bli å øke antallet lastefartøy, noe som igjen ville kreve mange flere sjømenn … fremtidens krigsseilere!
USA kom til (senere) å bygge slike skip som Winston ønsket seg, på løpende bånd, de såkalte Libertyskipene. Faktisk blei det registrert nybygg som var blitt ferdigstillet på under en uke! Slik begynte hjelpen til Europa å forme seg, og når det gjaldt skipsmannskap, så blei unge gutter lokket ut på bøljan blå fristet av spenning og gode hyrer. Men vi skal ikke glemme at alt dette kostet voldsomt mye av britisk valuta, men dette løste Roosevelt og Churchill seg imellom ved hjelp av den nye betalingsordningen, “Lend and Lease”.
På en lignende måte fikk Churchill også overtalt sin gode venn til å låne bort 50 gamle korvetter til bruk i escortetjenesten over Atlanteren. Det var nemlig både en nordlig og en sørlig rute som måtte betjenes året rundt.
Dønitz på sin side fikk stadig økt antallet av sine kjære ubåter selv om mange gikk tapt underveis. Og … etter at Frankrike hadde kollapset i juni 1940, fikk han ekstra gode kort på hånden med nye ubåthangarer på sørkysten av Bretagne. Veien til kamparenaene blei både kortere og tryggere enn de gamle utgangspunktene i Kiel og i Wilhelmshaven.
Uansett skulle det oppstå en ny fase av krigen da Stalins egne landområder skulle bli invadert av Hitlers armeer den 22. Juni i 1941. Sammen hadde de vært svært så gode venner, og begge hadde de hatet England som pesten, men så plutselig fikk kamerat Stalin bare gode grunner til å be om øyeblikkelig hjelp fra nettopp … Winston Churchill.
Transportveier til Vladivostok langt, langt der øst i riket kunne verken legges via Østersjøen, Middelhavet eller sør om Afrika, så løsningen måtte bli uten nåde rundt Finnmark til distriktet rundt Kvitsjøen. Den første såkalte Murmansk-konvoien kom i sig allerede samme sommer. Ved årets utgang var det helt soleklart at ruten rundt Finnmark, og helt oppe ved iskanten var den mest umenneskelige av samtlige konvoistrekninger.
Ett eksempel vil jeg gjerne få nevne her, og det gjelder da konvoi PQ 17 som var klar for avgang fra Hvalbukta på Island rundt slutten av juni 1942. Konvoien besto av 36 trege lastedampere i følge med britiske kryssere og korvetter, og kursen blei lagt mot nordøst.
Ved en ufattelig og gedigen misforståelse sa følgeskipene noen døgn senere takk for seg, stoppet opp og vendte vestover igjen. Dermed kunne tyske ubåter og torpedo/bombefly fra Bardufoss fråtse i forsvarsløse handelsskip som nå prøvde å unnslippe i alle retninger. Detaljer har vi ikke plass til her, så det får holde at vi kun nevner at bare 12 skip nådde sine mål til slutt i Arkhangelsk og Murmansk. Sammen med skipene forsvant mer enn 60 % av den verdifulle lasten til bunns.
Syv måneder tidligere var USA blitt trukket med i krigen både fra vest og fra øst, og fra samme stund kunne man nå endelig snakke om en andre verdenskrig. Hele Atlanterhavet blei betegnet som krigsområde og her skulle 3700 nordmenn i alle aldersgrupper fra dekksgutt til skipper omkomme før krigen tok slutt. Noen overlevde, men måtte siden plages med krigsskader eller nerveproblemer.
En av krigsseilerne, med klengenavnet Svingstang, møtte jeg siste gang sommeren 1970 da han på en beskjeden og høflig måte bommet meg for noen kroner til kaffe og kanskje en kake … Eller kanskje ei flaske bokkøl? Jeg fikk ikke pratet med ham så lenge fordi min hustru (den gang) sto utålmodig og dro meg i armen. Hun mislikte at jeg sto slik og pratet med “sånne folk”. Hun visste jo ikke at Svingstang og jeg hadde vært arbeidskamerater sommeren i 1964 … den gang da jeg etter militærtjenesten hadde vært hjelpemann på bil mens jeg gikk og ventet på å bli innkalt til Tandberg Radio oppe på Kjelsås.
Den gang var vel Svingstang midt i femtiårene, og sterkt preget av alkoholisme. Senere fikk jeg vite grunnen som lå bak tragedien. Han hadde minst en gang vært utsatt for at båten faktisk talt hadde gått ned under bena hans. Men når sant skal sies var han både trofast og flink til å møte opp i kjøreporten hos Adams Express i Thereses gate ved Bislett i håp om å få en “dagsing” i ny og ne.
Jeg husker spesielt godt en morgen mens vi holdt på å rydde en leilighet oppe i tredje etasje. Alle møbler og rusk og rask skulle ned på fortauet, og lastes på flyttebilen. Jeg var på vei ned trappene da jeg støtte på Svingstang. Det var ikke bare det at det dunste øl fra ham, men stålampa han holdt i handa bar han feil vei. Jeg fikk forklart at han måtte pent bære den ned igjen, og plassere den tilbake på lasteplanet. Jeg fikk bare ett beskjedent smil til takk, og jeg vet han skammet seg. Jeg vet også at jeg i tankene takket “rederne” i flyttebyrået som av ett godt hjerte, og tross alt, gav slike som Svingstang sjanse til en og annen dag med meningsfylt arbeid. De kjente jo til hans fortid både som fredsseiler før krigen, og som krigsseiler da det gjaldt som mest!
Lytt også til Winston som etter krigen både innrømmet og berømmet all innsats av de allierte både i luften, på landjorden, og til sjøs … men som han helt spesielt presiserte … tanken på at sjøfolkene skulle gi opp den ulike kampen mot ubåtene, var det han fryktet mest! Og så, helt på tampen vil jeg bare beklage at jeg har glemt det riktige navnet til Svingstang. Jeg husker ikke en gang hva ulykkesbåten hette, eller hvilket rederi som var eier.
Av Leif Bye