Vardø bekreftet mandag viktigheten av å bruke kunsten til åpne opp, sortere og normalisere. Konserten ble en stor opplevelse for oss på scenen. Å se så mange berørte i salen på en gang, er virkelig en sjeldenhet. Når publikum tør å dele tårer i offentlige rom gir det oss på scenen motivasjon til å holde ut, og holde på i det marginale, anti-kommersielle.
Av Marthe Valle, Håkon Mjåset Johansen, Håvard Lund og Thomas Nordvik Olsen
En stor takk til publikum formidles med dette.
Fire musikere, reisende i det vi selv ser som folkehelsens tjeneste, strekker oss etter å gi varige opplevelser, og aller helst grobunn for endringer. Vi reiser rundt på de minste stedene i Nord, og er i konstant analyse. Spørsmålene «hva lager vi, for hvem og hvorfor» spinner i oss som evige apple-kaker på datamaskiner som ber om oppdateringer. Og det eneste måleinstrumentet på oppnådd suksess er faktisk publikums reaksjoner.
For verdien av møtet med publikummet i Vardø kan ikke måles i kroner, ei heller antall mennesker i salen, eller andre steinalderske måter å regne på. Vi møter voksne som vil dele opplevelser de hadde som unger, opplevelser som de først forstår virkningen av 50 år etter. Vi utgjør ofte katalysatoren som et helt liv har savnet. Ofte har ikke historiene noe med opplevelsen å gjøre. Kunsten er sterk på sitt beste. Den er veldig.
«Æ ble påminna alt æ savna». Kjenn på den. Ikke alle tror de tåler å få sårskorpen revet av. Minner kan være kapslet inn, men, hva om du faktisk har godt av å utsette deg for denne risikoen? Vet du nok om det?
Takk Vardø, som hele måneden har turt å oppsøke ny musikk, turt å lytte og føle til nytt.