Fra sykesengen så jeg en mann med grått hår og runde briller bli trillet inn på hjertemedisinsk sengepost på UNN. Jeg hørte han si til personalet, i det de kjørte hans seng forbi min åpne dør, «Æ har logge ei uka på Kirkenes sykehus».
Personalet hadde beordret meg å hvile i senga på mitt rom. Jeg fikk derfor med meg en del av det som foregikk på gangen, men etter noen dager ble jeg oppmerksom på at denne mannen så jeg ikke ute på gangen flere dager i strekk.
Enkelte dager ble jeg trillet ut av avdelingen for ultralyd av hjertet for at man skulle bli sikrere på hvordan det gikk meg med. Jeg la merke til at denne mannen, som satt ved vinduet på rommet nærmest døra inn til posten, kikket så på meg når jeg ble trillet ut og inn på posten igjen etter at «ekko» var gjennomført.
Etterhvert bad personalet meg komme opp og gå. En lørdag gikk jeg på «tur» i avdelingen. Da kom jeg i prat med en eldre dame født og oppvokst i Skallelv; bosatt i Vadsø. Det var trivelig å møte henne fra «hjemlige» trakter.
Samme lørdag satt denne mannen alene ved et bord ute på gangen, og jeg så han fulgte med på meg sittende på sengekanten mens jeg pratet med hun jeg delte rom med.
Plutselig ropte mannen inn til meg: Æ kjenn dæ ijæn på ho Rut. Æ kjenn dæ ijæn på stæmmen å korsen du prate (Ruth var min mor).
Hvem er du? spurte jeg. Æ e han Stig, Stig Biekkola, svarte han. Det var lenge siden jeg hadde snakket med Stig, og jeg måtte innrømme at jeg på denne avstanden ikke kjente han igjen på grunn av det gråe håret og de runde brillene. Jeg gikk ut og satte meg sammen med han. Stig fortalte at han var født med en hjertefeil, at han hadde fått et illebefinnende 17. mai i Vardø da han spilte sammen med Bymusikken og at han hadde en, om ikke to, operasjoner foran seg på UNN. Jeg fortalte han om mitt tilfelle, om 8-10 ansatte rundt meg på UNN da de en lørdag i fellesferien skulle ta CT av hodet mitt, hvor takknemlig jeg er for det flotte helsevesenet og de gode ambulansefolkene vi har.
Jeg fortalte også Stig om den koselige damen som var innlagt på samme avdeling som oss. Da jeg nevnte pikenavnet hennes, svarte Stig at han og damen var i slekt. Dermed gikk jeg en tur tilbake til damen, og fortalte at hun hadde en slektning, Stig Biekkola, innlagt på samme post som hun selv. Damen virket litt usikker på slektsforholdet.
Søndag spurte jeg Stig om jeg kunne ta frokosten med meg til bordet hans slik at vi kunne spise sammen. Det var helt greit for Stig. Da jeg kom bort til han, så jeg hvor tungt han pustet og hvor sliten han var. Han sa at han ikke hadde noe matlyst og i flere dager hadde spist lite.
Jeg fortalte at mannen min senere samme dag ville komme på besøk, at han visste hvilken matbutikk i Tromsø som var åpen på en søndag og at han gjerne ville kjøpe noe til Stig, om det kunne være noe Stig hadde lyst på. Tanken på grønne druer fristet Stig. Mannen min, Gavin, kom på besøk, og mennene hilste på hverandre for første gang. Gavin hadde med grønne druer til Stig. Han syntes druene var sure og var tydelig skuffet over at han ikke fikk spist. Vi hadde en alvorlig og samtidig koselig prat. Vi snakket om det å være nære pårørende i en slik situasjon, om prisene på Sykehotellet og andre hotell i Tromsø.
Utpå søndagen ble damen fra Skallelv skrevet ut og innen hun dro, satte hun seg ned og pratet med Stig ute på gangen. Før de skiltes, forstod jeg det slik at Stig hadde rett; de var i slekt.
Senere ble det skifte av «romkamerat» for Stig. Inn på hans rom kom en mann som var født i Kiberg, men som barn flyttet med familien til Neiden. Mennene fortalte gode historier fra de, på kurante og ukurante tidspunkt, kjørte flypersonell fra pensjonat og hotell til jobb på flyplassene i Vadsø og Kirkenes. De var enige om at dette kunne være en stor prøvelse i blant. «Romkameraten» fortalte om verdens største kanoner på Krigsmuseet i Narvik, og de sammenliknet slagkraft, størrelse og byggemåte med nazistenes kanoner på Kibergneset.
Vi lo av historien om nazisten Terboven som fikk «blo’nase» da han gikk på trynet på Festninga i Vardø under 2. verdenskrig.
Jeg fortalte om en interessant avisartikkel jeg nettopp hadde lest, om hvordan Finland over lang tid har bøyd seg under irregulære krav og forventninger fra Russland, i flg. den finske forfatteren Sofi Oksanen. Jeg forstod at Stigs tanker gikk til partisanere fra Kiberg og flere av deres skjebner i Russland.
Vi tre snakket om mangt. Stig fortalte om sønnen sin, kona si, hunden deres og huset han og kona nylig hadde kjøpt i Vardø. Han fortalte om tiden som lærer på Musikkskolen, om Armeen (Frelsesarmeen) i Vardø og i regionen med mange aktive og god aktivitet, som han virket glad for. Han viste oss bilder av hunden sin, av seg selv med svart belte i judo, når han spilte ulike instrument og han selv og Bymusikken fra årets 17. mai. Han mintes tiden han var drosjesjåfør i Vardø, hyggelige kjøreturer, men også hvordan det kunne være å flytte mennesker i rullestol fra en etg. til neste i passasjerenes hjem når taxituren var over.
Vi hadde det så trivelig at vi snakket sammen etter at pasientene hadde lagt seg og nattevaktene kom på jobb. Jeg spurte om det generte at vi tre satt og pratet ute på gangen etterat dag «var blitt til natt». Tvert imot var svaret vi fikk.
Mandag hadde lykken snudd for Stig. Han fortalte at en venn i Tromsø hadde kommet med spekelaks og rundstykker, og endelig hadde han fått spist mat han var veldig glad i. Stig virket svært takknemlig overfor vennen sin.
Tirsdag 09.08. ble jeg skrevet ut av UNN. Da vi gikk for å ønske Stig lykke til, god bedring og si adjø, sov han. Blomster jeg hadde fått, satte jeg til Stig på hans plass på gangen.
Vi synes det er svært trist at Stig måtte forlate denne verden i så ung alder. Vi har sett frem til å treffe han igjen i Vardøs gater og slå av en prat. Slik blir det dessverre ikke. Vi vil alltid huske vårt koselige møte med Stig, som var åpen og gav av seg selv, sommeren 2022 da han var svært syk.
Våre tanker og medfølelse går til hans kone, familie og venner.
Av Rita Lill Martinsen og Gavin Regler
Asker 27.09.2022