I Avisa Østhavet torsdag den 11. august 2022 skriver klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) forsiktig i et leserbrev etter rapporten Our Common Future, vår felles fremtid, Oxford University Press, fra 1987, daværende statsminister Gro Harlem Brundtlands «fottrykk» i ropet om å endre den politiske kursen som pekte og fremdeles peker mot en katastrofal og uønsket fremtid for kloden og dens livsformer på oppdrag av De Forente Nasjoner.
Barth Eide maler først med gylne penselstrøk om Naturens gavmildhet om å – helt gratis – by på sine goder og tjenester for menneskeheten – altså slik det en gang var – ren luft og vann og jord. Og Barth Eide er klar over at den felles samfunnsøkonomiske endringspolitikken hittil har ført til dystre utsikter for videre utvikling og nå et forsøk om å snu skuta. Til slutt i innlegget presenterer Barth Eide en meny av tiltak for regjeringen «… som bringer oss til målene vi setter oss».
Regjeringens Naturregnskap skal opplyse politikerne om blant annet hvor mye og hvilken type natur har vi, hva slags tilstand naturen er, hva slags tjenester naturen gir oss. For noen av tjenester kan vi anslå verdien i kroner og øre. «… hvilke deler av naturen det er viktigst å ta vare på gjennom vern og bærekraftig bruk, lage et langsiktig budsjett for forvaltningen av ulike typer av norsk natur». Her innrømmer Barth Eide at mye kan allerede ha gått tapt også av den norske naturen og er ikke verd for å ta videre vare på. Er brukt opp, skitnet til og bringer ikke profitt lenge. Barth Eide har forstått at revitaliseringen av de ødelagte og tilskitnede delene av norsk natur og landskap vil ta alt for lang tid og er altfor dyrt. Men hva er alternativet, Barth Eide?
Det som jeg ikke kan forstå er at regjeringen først nå skal arbeide med et naturregnskap med politiske midler når norsk vitenskapelig naturforvaltning begynte dette arbeidet allerede for over 100 år siden med opprettelsen av Norsk Landbrukshøyskole i 1897 med oppdrag for forskning og opplæring av naturforvaltere. Er det bare å hoppe over hundreårs innsats på området? Hvor er den tusenvis av tidligere tiders kunnskap? Eller føler Arbeiderpartiet, at partiet har «ingenting å hente» på denne tidligere tiders kunnskap og innsats før nå, når landbrukshøyskolen er gjort om i 2014 til NMBU, Norges miljø – og biovitenskapelige universitet med oppdrag å forske på naturens tålegrenser versus samfunnets ønsker om å sikre livskvalitet og tilgang på naturressurser. Studentene blir, når studiene avslutter, overvåkere av endringene i økosystemene. Studentene blir naturforvaltere.
Espen Barth Eide avslutter sitt innlegg med å programmere for sin regjering for et Krafttak for naturen. Da vil han trenge hjelp av den teknologiske utviklingen rundt forvaltningen av natur og miljø. Hvilke endringer i politikken trenger han for videre utvikling etter Harlem Brundtlands rapport Our Common Future. One Earth – One World, («vi sitter i den samme båten») «…whose health depens on the health of all its parts». Problemet er at rapporten innrømmer at ingenting vites om fremtidens utvikling. Dagens utførere av politikken vil være død for lengst, ungdommen kan kanskje ikke stemme på valgene, de har ingen politisk eller økonomisk makt, de kan ikke utfordre våre ønsker.
Men likevel vil økonomisk vekst være leder i all evighet også for Arbeiderpartiet. Da vil de rette igjen blikket igjen blant annet til afrikanske ressurser som kobber, jern, sukker, kaffe, jordnøtter, gummi, treverk og bomull og mineraler for teknologien. Råvarene for å oppfylle ønskene for de nye endringsplanene. Lenke sammen handelen, miljøet og utviklingen målt i hele klodens felles ressurser. Så langt Gro Harlem Brundtlands rapport.
Men ikke glemmes regjeringens videre program, et Naturrisikoutvalg: hvordan økonomien vår påvirkes av natur som forsvinner. Så Espen Barth Eide innrømmer at markedskreftene kommer ikke til å hindres av hans regjering uten å gjøre noe med det. Kjøret med rådrift av Natur på jakt etter profitt «vår billigste klimaforsikring» som han kaller det. Den billigste arbeidskraften, naturen, med sine gratistjenester.
Av Maarit Mantila Hanssen