Sommeren er tid for ekteskapsinngåelse. Det er all grunn til å markere den store begivenheten som ekteskapsinngåelse er, med slekt og venner slik mange har gjort det denne sommeren. For de fleste gifter seg i juni, juli og august. Og mange velger å gifte seg utenlands. Vielse ved solnedgang i Thailand eller en øy i Karibien frister mange. Det er romantisk, og så slipper de den store og dyre bryllupsfesten hjemme, noe familie og venner hadde sett frem til!
Jeg har gjennom 30 år fått en rekke henvendelser om å foreta vielser de underligste steder. For fantasien setter ingen grenser. En av de bedre var å foreta vielsen i soveværelset. Så kunne de nygifte etter å ha sagt sitt ja kaste seg ned i sengen! Jeg har måttet skuffe mange par med mine avslag. Men forbausende mange har blitt med på en enkel vielse i kirken. Jeg unner virkelig (unge) giftelystne en vielse de aldri glemmer. Etter mitt syn gjør kirken det ved å anbefale vielsen i kirken som er et spesielt rom. For det er noe spesielt med kirkebryllup. Det er en begivenhet som mer har fått karakter av en kjærlighetsfeiring, hvor de forelskede får sin kjærlighet velsignet. Folkekirken leverer ritualet, og den folkelige tradisjonen leverer scenografi Og den hvite bruden som går opp kirkegulvet sammen med sin far blir avlevert til sin mann som hun kanskje har levd sammen med papirløst i flere år. Bruden og hennes kjole er i sentrum. Hva jeg som prest måtte si før jeg ber brudgommen kysse bruden, får kun et fåtall av gjestene med seg. Likevel vil jeg ikke på fordømme de store vielsene med storslagen bryllupsfest. Det er virkelig grunn til å feire at mennesker elsker hverandre.
Brudepar ber meg ikke tale over temaet ”Til skilsmissen skiller oss ad.” For de tror på kjærligheten så lenge den varer og den er forenlig med deres selvrealisering.
For når følelsene kjølner, forsvinner ofte kjærligheten. Vi fokuserer for ensidig på følelsene som kan sammenlignes med en febertilstand som vi kan måle. Men kjærlighet er også holdning og handling. Derfor spør presten NN om hun vil ha NN som står ved hennes side til ektemann. For det er en jobb å være gift.
Men mange klarer ikke å leve sammen til døden skiller dem. Høsten er tid for separasjon. Mange ser frem til juli og stiller vel store forventninger til feriemåneden. Da skal ekteskapsproblemene løses.. For det vi sliter med skal løses når vi endelig har fri fra jobben. Men hytta skal males. Og foreldre og svigerforeldre skal besøkes. Det er ikke måte på hvor mye vi skal rekke på 3-4 uker. I tillegg til ”pliktløpet” skal vi stresse ned, kose oss og virkelig slappe av.
Og så ble det ikke som forventet selv om værgudene var på vår side denne sommeren. I ettertid kan det være på sin plass å minne om at det er viktig å ikke ha for store forventninger til ferien. Den løser ikke alle problemer. Disse har bygget seg opp over lang tid og skal løses gjennom noen hektiske ferieuker. For noen blir derfor ferietid krisetid og ikke den forventede og etterlengtede tid for rekreasjon og fornyelse. Men selv kriser bærer muligheter i seg. Og litt motgang gjør oss rikere som mennesker, selv om det er tungt når det står på. For her i landet mot nord hvor alle skal være så vellykkede og veltilpassede settes det så høye forventinger til oss. Vi er ikke vant med vanskeligheter og kriser og hvordan vi skal takle dem, i hvert fall ikke i juli. Ferien løser i hvert fall ikke alle problemer!
Og ikke alle tar det lite lett og klarer ikke ekteskapets påkjenninger etter ferien. Derfor er det ofte om høsten at mange par går fra hverandre.
Som prest har jeg savnet en liturgi for separerte. De kunne legge ringene fra seg ved alterringen og motta Herrens velsignelse. For det kan ikke være skadelig å få med seg en velsignelse når livet er vanskelig og paret har bestemt seg for å gå fra hverandre.
Av Knut Sand Bakken, tidligere vikarprest i Varanger prosti