Bortsett fra Hitlers panikkår 1944, vil jeg tro at for vår del her på øya, var det krigsåret 1942 som forvoldte aller mest skade og frykt blant innbyggerne. Blant annet er vel de fleste i dag kjent med bombingen av fylkessykehuset 1. mars som kom til å kreve 18 dødsoffer, samt flere sårede. Det er også verdt å nevne at fra samme dag var byen i akutt mangel på operasjonsrom og dertil nødvendig «verktøy». Man måtte slippe fantasien løs, og i full fart blei det rigget til en nødsordning på lærebruket, og senere langt av gårde i Syltefjord. Men for all del … Nå var det russiske piloter som var på ferde! Flymaskinene de drev å «lekte» seg med, var etter all sannsynlighet av typen Ilusjin 2 – Sturmovik; en jagerbomber som var kommet i masseproduksjon våren 1941, og som allerede nå hadde bevist sine eminente egenskaper både som fighter og som «kirurgisk» lavtflyvende bombefly.
Sannsynligvis var det også denne typen som kom på søndagsvisitt 26. april, bare noen få uker etter tragedien med sykehuset. Muligens var det tre fly i følge, og oppdragsbekreftelsen var vel som vanlig helt uten mål og mening. En av angriperne slapp bombelasten sin vest for den sivile bebyggelsen i Nordre Langgate (Vestervågen), og udåden skulle vise seg å få skjebnesvangre resultater. Det eneste tenkbare målet kunne ha vært verkstedet og smia til smedmester Konrad Bye (død 1932), men i så fall gjorde de flyvende kirurgene en dårlig jobb, for det var de små og private boligene litt lengere nord som fikk unngjelde.
Den gamle smeden hadde begynt opplæring av sine to sønner, Ole og Trygve like etter første verdenskrig den gang min far (Trygve) hadde fylt 14 år i 1918, og her lærte han både å bruke slegga, sveise og … røyke. I tillegg til verksted drev trekløveret også slippen ved dampskipskaia, hadde to hester på stallen, og kjørte ellers rundt i en 1928 modell Ford med liten lasteplan. I 1932 døde Konrad bare 57 år gammel, og de to guttene måtte overta driften alene. Men det gikk visst veldig bra, for de var begge blitt dyktige mekanikere og aldri redd for å ta i ett tak.
Forandringen kom høsten i 1940 da «tyskertan» kom hit på besøk … Både slippen og verkstedet i Vestervågen falt selvfølgelig i nazistenes smak, og brødrene blei lokket med både god lønn, brennevin og sigaretter. Til alt dette svarte brødrene nei takk, og måtte derfor øyeblikkelig overdra både nøkler, smie, maskiner og alt verktøy til de uniformerte som selvfølgelig hadde Hitler i ryggen. Det eneste jeg er i stand til å huske fra dette verkstedet er halve vestre langvegg som fremdeles sto igjen frem til 1950. Likeså nordveggen av betong, samt rustne maskiner og verktøy. Av våningshuset til Thekla Bye og hennes mann i Nordre Langgate 13, var det bare forbrente ruiner, men alt dette blei jo utført høsten i 1944. Huset hvor jeg og min eldre bror, Ivar bodde lå lengere nord i samme gate, og uheldigvis hadde min fars yngste bror, Jan Birger Bye, flyttet inn til oss sammen med sin meget vakre hustru, Henny Lund, som ventet deres første baby rundt st. Hans. Det nygifte paret hadde egentlig adresse i Festningsgata, men siden hun var så redd for å bo så kloss inntil festningen, fant hun større trygghet hjemme hos oss på den østre øya.
Så var det denne skjebnesvangre søndagen da min mor hadde dekket bordet med rykende varm lapskaus og alt tilbehør. En av skjebnens luner førte til at min far som sto ved vinduet, oppdaget sin gode venn, Trygve «Nætta» Nilsen ute i veien. Selvfølgelig måtte han gå ut og invitere kameraten til bords. Det var både plass og mat nok. Jeg bør kanskje opplyse om at «Nætta» var far til Trygg som senere på femtitallet blei godt kjent her for å kunne mer enn å bygge hus, spille fotball (h. back), og behandle trekkspillet på gamle turnhallen (Tryggs Trio). «Nætta» klarte ikke å takke nei til ett så fristende tilbud, og ulykkeligvis blei han med inn. Broren min, Ivar, var heldig, for han glemte helt å komme hjem, siden han hadde det så moro på fergekaia i Østervågen. I grunnen var også jeg litt heldig, for da flyene kom settende løftet far min meg opp fra kurven jeg lå i, og blei så klemt mellom mine foreldre. Jeg var da 15 måneder, og der og slik reddet jeg livet. Manilakurven, for det var nettopp det det var, med de to splinthullene sparte jeg på i mange år helt til jeg en dag kastet den på Grinda utenfor Larvik. Den var da blitt gammel og stygg, men hullene var der fremdeles selvfølgelig, og gjett om jeg har angret på den aksjonen mange ganger …
Dessverre har ikke min far fortalt meg noe om tilstanden under okkupasjonen eller om bombingen 26. april i 1942, og det har heller ikke min onkel Ole overfor sine barn. Ikke ett ord. Alt var for nedverdigende. Bare en sånn ting som at guttene måtte pent spørre de uniformskledde om å få låne sine egne verktøy når de skulle hjelpe fiskerne, hesteeierne eller andre av byens befolkning. Min mor hadde sterkere nerver, og det er hun som har fortalt meg om fornedrelsene på arbeid, og hjemmet som blei så skamfert. Jeg vil heller ikke gå i detalj angående det som hendte denne søndagen, men bare kort nevne at kun jeg og mine foreldre fikk overleve denne dagen. Onkel Ole hadde da fått mer enn nok av skam og vold, og gjorde som så mange andre; rømte fra øya. Min far som var gift og hadde barn, måtte forståelig bli igjen for å ta vare på det som var igjen av hus og hjem … og vonde minner.
Sammen med min bror og min mor blei vi tre skysset med ei skøyte (Skolpen?) nordover til Kongsfjord hvor vi fikk tilbringe sommer, høst, vinter og vår i den vesle kirka som fremdeles står der som ett vakkert minne for oss. Ivar har erindringer fra den tiden … det har selvfølgelig ikke jeg. Men kom igjen sommeren etter. Da hadde vi fått leie ett rom hos Bitkenen i Vestre Jakobselv, og kjøkkenet sto også til disposisjon fort matlaging både til Bitkenen selv og oss tre. Lemmen i kjøkkengulvet vet jeg finnes fortsatt, og når vi ikke nådde bunkersen under bilveien, måtte vi når flyalarmen gikk, gjømme oss under kjøkkengulvet blant hodekål, poteter. gulerøtter og kålrabi. Vi var visst ikke redde, for det var jo så spennende!
I oktober 1944 kom vi endelig tilbake til Vardø. Jeg husker det godt, for min mor var så grusomt sjøsyk. Min morfar, Sigurd S. Pedersen, hadde ledige rom for oss i annen etasje, dermed fikk jeg begynne mitt andre liv i Vardø som østervåging …
Under okkupasjonen blei Vardø utsatt for bombing flere ganger enn folk i dag kan begripe, men som Alf Prøysen sang for oss i de gode, gamle dager, så har aillesammen eit sysjenborn på Jøvik. Det er noe å tenke på for både Vardø og Kirkenes. Vi har mange slike «sysjenborn», og dersom jeg kan få velge den mest utsatte, må det nok bli øya Malta i Middelhavet. Bare seks uker etter bombinga av sykehuset i Vardø blei innbyggerne på Malta beæret med «The George Cross» som tegn på tapperhet og utholdenhet i krigssammenheng. Det var italienske Aero Nautica som hadde startet terrorbombingen allerede 11. juni i 1940, og Hermann Gøring ventet ikke så lenge med å kaste Luftwaffe med i «gildet». Tiende april 1942 kunne så Malta notere seg selv for i alt 2000 angrep mot denne ellers så fredelige og herlige ferieøya.
Er det denne rekorden Putin og hans stab har tenkt å slå?
Av Leif K. Bye