Kalenderen viser mai og gradestokken viser + 8 grader. De mest optimistiske vil si + 9, og dem om det. Det våres. Til og med i Vardø er gatan bar. Lavtrykkan som har hatt klippekort på strekninga Torsvåg – Grense Jakobselv har roet seg for en stakket stund. Snøen tiner. Det sildrer og renn i små bekker. Gresset som grodde i fjor kommer frem og vi er håpefulle. Det blir grønt i år også.
«Kor blei kulingen av?» spør vi som hører på værmeldinga.
Det er så rart å bevege seg i vindstille og i varmen fra ei strålende sol, som snart ikke går ned i det hele tatt.
«Ja, ka må vi betal førr det hær været ?,» spør han som jeg møter på gata.
«Tja, si det», får han til svar.
Og naturen. Den vakre naturen her nord. Den våkner til liv etter å ha ligget i dvale siden snøen begynte å dale ned, den 26. oktober i fjor. Man husker slike datoer.
Trekkfuglan er kommet tilbake, både de store og små. Fuglekvitter er balsam for sjelen og for ører som er trøtte av å høre på en evig blåsende vind fra alle kanter.
Ørna flyr lavt over huset, og litt lengre opp i bakkan er reinkalvan. Måtte det gå bra. Denne bønnen hører også våren til.
Et svanepar flyr lavt over byen på jakt etter åpent vann. «Var våren så sein i Varanger i fjor?», tenker de kanskje på sin ferd. Jeg kunne ha svart dem, det var den nok.
Våren, den fineste tida. Tida for lyset, for drømmer og håp om en sommer som ligger foran oss.
Av Kirsti Kemsley
Foto: Dan Tore Jørgensen