Det er klart det er vanskelig å holde fast i nyanser når bombene regner over Kyiv, men det blir ikke mindre viktig. Det er forskjell på oligarker med milliardyachter og 13-åringer med fotballsko, og det er forskjell på statlige ballettkompanier og opposisjonelle samtidskunstnere.
Av Amund Sjølie Sveen, kunstner. Tidligere publisert i Nordnorsk debatt.
Som alle andre våknet jeg til lyden av bomber og flyalarmer i alle kanaler torsdag i forrige uke. Jeg var i Kirkenes og gikk de få meterne fra hotellet, over torget, til samfunnshuset. Der holdt vi som planlagt et felles norsk-russisk NORDTING for elever i videregående skoler i Murmansk og Kirkenes. Det falt oss aldri inn å vurdere om arrangementet skulle avlyses eller ikke, Putins angrepskrig var for blodfersk den morgenen, men vi la inn en avstemning om Ukraina.
Men hvis festivalen Barents Spektakel skulle gått av stabelen denne uka, er det nok ikke sikkert vi hadde fått oppleve verken dette eller alle de andre meningsfulle møtene mellom folk, kunstnere og forskere fra begge sider av grensa, som Kirkenes kunne by på. Nå har nemlig boikott-manien slått inn.
Dette handler ikke om de opplagte boikottene, om fete oligarker, yachter på steroider, banker med Putin-kontoer, fotballandslag med russiske flagg, eller statlige propagandakanaler; la oss la de greiene ligge. Problemet er alt det andre, alle de problemstillingene som nok en gang bekrefter at verden ikke er svart-hvit, men en grå tåke av nyanser og detaljer.
Lista er lang og blir lengre for hver dag: Popartisten Girl In Red forteller på Instagram at hun er «knust» fordi hun «må» avlyse sine konserter i Russland, rektor ved universitetet i Tromsø, Dag Rune Olsen, etterlyser instruks ovenfra på hvordan han nå skal forholde seg til forskningssamarbeid over grensa, Norway Cup vil ikke ha russiske ungdommer inn på Ekebergsletta, og Norsk Teater- og Orkesterforening har laget retningslinjer der de ser seg nødt til å faktisk påpeke at det fortsatt er greit å framføre musikk av russiske komponister – så lenge musikerne ikke kommer fra Russland.
Hvorfor tenker Girl In Red – eller hennes management, eller hvem det nå er som bestemmer – at det er bedre at hun, en artist som omtales som et «skeivt popikon», lar være å reise til Russland for å spre sine sanger og sine holdninger – er det ikke nettopp folk som henne som Russland trenger akkurat nå? Hvorfor tror UiT-rektor Olsen at hans egne forskere – spesialister på Russland – ikke er i stand til selv å navigere i møtet med sine russiske kolleger, mennesker de gjerne har jobbet sammen med over mange år og utviklet vennskapsforhold til? Hva er det som gjør at Norway cup ikke ser forskjell på det russiske fotballandslaget og 13-åringer – eller ikke ser muligheten de har til å påvirke ved å la en gjeng russiske ungdom oppholde seg i et usensurert medielandskap noen uker? Hvorfor ikke ønske ungdomsfotballspillerne varmt velkommen med et foredrag om Ukraina, bilder av døde russiske soldater og et besøkt på Nobels fredssenter?
Hva skjedde med troen på at kontakt over grenser øker forståelse og minsker frykt og fiendskap? For spørsmålet må jo være hvordan vi tenker at vi skal komme videre her. Hvordan skal folk i Russland få tilgang til informasjon, hva kan vi gjøre for å hjelpe dem som faktisk forsøker å ta til motmæle, hvordan skal vi sørge for at det i framtida ikke er nødvendig for ordføreren i Vardø å panikk-undersøke bomberommene i byen fordi han har en krakilsk atom-stormakt som nærmeste nabo?
Jeg skjønner at folk vil gjøre noe. Boikott gir en god følelse. Boikott er handlekraft og kompromissløshet. Men boikott er også et forførende enkelt svar i en komplisert verden. Om det er riktig, er avhengig av hvem, hva og hvordan; djevelen er i detaljene.
Det er forskjell på oligarker og ungdom på kulturutveksling, og på fotballandslag og uavhengige kunstnere. Forskjellen ligger ikke bare i graden av makt og ansvar for dagens situasjon, men også i forhold til hvor håpet om forandring finnes: Noe av det mest slående i møtet med norske og russiske ungdom i Kirkenes, er hvor like de er. Smarttelefonene, referansene, Instagram-postene; dette er en generasjon som lever i samme verden, uavhengig av øst og vest, Russland og NATO. I alle fall gjorde de det inntil i forrige uke.
Både ungdom og andre i Russland er avhengige av åpne linjer til verden, og de blir det stadig færre av. Siste nytt er visstnok at Facebook er borte. Og når Putin konsekvent stenger ned, hva velger vi å gjøre? I dag er det viktigere enn noensinne å holde døra mot Russland åpen for samtaler og fotball, møter og forskning, kunst og kritikk. Folk må møte folk.
- Nordting er en folkebevegelse som fremmer og diskuterer samfunnspolitiske spørsmål knyttet til Nord-Norge og nordområdene, for eksempel eierskap til naturressurser, sentralisering, demokrati, kapitalisme og populisme. Nordting stilte liste til Stortingsvalget i 2017 og er ledet av Amund Sjølie Sveen. (Wikipedia.) Nordting besøkte Vardø for første gang under Tenningfestivalen i 2018 som ble arrangert av Kystopprøret og Vardø Restored.