8.mars-appell av Monica Esbensen
Det er litt av hva denne appellen skal handle om. Hvor viktig kvinnen er i samfunnet. Det trengs en kvinne for at ting skal gå rundt.
Jeg er vokst opp med en far som alltid var på havet, og en mor som sluttet å egne lina for pappa da jeg ble født. Da var det nok med tre barn, hus og hjem.
Hun tok seg av alt hjemme. Pappa kunne ikke skru på tv, men om bord kunne han alt av teknikk og motor. Pappa kunne komme hjem en dag i midten av juli: «Nu fær vi på ferie. Begynn å pakk!» Det hadde allerede mamma gjort, hun hadde vært ferdig siden St. Hans. Hun måtte være forberedt, fordi hun visste aldri når ferien kunne starte.
Man antar at det er ca. 11 000 fiskere i Norge. Man kan tenke seg at nesten bak hver mann så står det en mor eller samboer. En kvinne som gjør alt for at mannen skal få kunne leve av fiskeryrket, og være sikker på at alt hjemme blir ivaretatt.
I tillegg til å stå bak fiskeren sin, ta vare på hus og barn så har alltid kvinnen stått på i lokale foreningsliv og samfunn. Allerede fra 1800-tallet dannet kvinner egne kvinneforeninger. Der samlet de inn penger til, nettopp mannen. De arbeidet de for fiskenes velferd (at mannen skulle få høyere lønn)
I dag så er vi kvinner i fullt arbeid, vi tar hovedansvaret hjemme, vi stiller opp for barna på ettermiddagstid, vi er gjerne håndballtrenere eller svømmetrener. Mange av oss engasjerer oss i politikk eller andre frivillige organisasjoner. Dette i tillegg til å være kone/samboer. Men i motsetning til før i tiden, så skjer det at mannen vasker hus i dag.
Ifølge boka Årbok 2001 for Vardø og et stykke skrevet av Randi Rønning Balsvik så var, og er, kvinnelivet i Vardø preget av venting og angst for mannen som var og er på havet. Jeg husker godt mamma som gikk fra vindu til vindu og speidet … Hun sa aldri noe, var bare stille. Husker blikket som var litt stivt da hun hørte hvordan vinden tok i huset. Så ringte det i telefonen. Det var pappa, han var med støtta, han var straks på land. Lettelsen i ansiktet ser jeg fortsatt for meg.
Jeg synes det skulle bli gjort litt mer for dagens kvinner som bor og lever med en fisker. Disse damene lever ganske så likt som min mor levde. Selv om ting så klart er forandret. Fiskeryrket er blitt modernisert og kanskje litt forenklet. Men det er fortsatt like hardt, og de er til tider lite hjemme. Det skulle vært bedre arbeidsvilkår fordi som lever med en fisker. At de kunne få tilbud om dagstilling mens barna er små. Det skulle ha blitt sett på fra hele samfunnet sin side.
Vardøs historie viser kvinnenes iherdige innsats i ulønnet og lønnet arbeid, og deres evne til å skaffe penger med innsamlinger i foreningslivet. Men denne innsatsen ble sett på som en selvfølge. Holdningene i samfunnet gikk klart ut på at det var gutter som var mest betydningsfull og skulle representere framtida, jentene bare var der. Kvinnene ble vurdert som annenrangs borgere i forhold til menn og de som viste interesse for kommunepolitikken ble lenge latterliggjort og ydmyket. Sånn er det heldigvis ikke i dag. Jeg har vært i politikken siden 2003, og jeg har opplevd svært få episoder der jeg ikke er blitt respektert av menn i politikken. Aldri opplevd å bli hånet osv. Men er heller ikke blitt bedt om å ta en større posisjon.
Det er ikke farlig å engasjere seg politisk – du som kvinne har like mye du skulle ha sagt i lokalsamfunnet. Et lokalsamfunn trenger flere kvinnelige stemmer.
- Vi lever fortsatt i et veldig maskulint samfunn. Vi styres av menn, selv om der er flere kvinnelige mellomledere.
- Vi kvinner må bakke hverandre – vi må heie – vi må ta tilbake sitatet fra Vardø arbeiderpartis kvinneforening fra 1914: Kvinner løft i flokk!
- Vi må ikke bare stille oss bak mannen. vi må gå foran! Ta vår plass og vise våre døtre at vi kvinner også kan «rule the world»!