Gratulerer med dagen. Jeg vil å markere denne dagen ved å si noen ord om vold mot kvinner.
Gjennom menneskerettslige konvensjoner har norske myndigheter forpliktet seg til å beskytte alle borgere mot vold og overgrep, også den volden som forekommer mellom husets fire vegger.
Vold i nære relasjoner er likevel fremdeles et stort samfunnsproblem, et folkehelseproblem og et menneskerettighetsproblem både internasjonalt og her i Norge.
Både kvinner og menn blir utsatt for vold i hjemmet, men det er fremdeles sånn at kvinner er de som blir utsatt for den mest alvorlige og gjentatte volden.
I sin ytterste konsekvens, tar vold i nære relasjoner liv. Partnerdrap har de siste to tiårene utgjort en fjerdedel av alle drap begått i Norge. De fleste
av de drepte er kvinner. I syv av ti tilfeller er det registrert vold i nære relasjoner før drapet. Mange partnerdrap kan altså med rette omtales som varslede drap.
Selv om vold i nære relasjoner forekommer i alle kulturer og samfunnslag, vet vi at noen kvinner er særlig utsatte. I for eksempel samiske miljøer angir halvparten av kvinnene at de har blitt utsatt for vold.
Det er lett å føle seg handlingslammet i møte med denne tematikken, som dessverre er høyaktuell hvert eneste år. Men, i solidaritet med de som har vært, er og i fremtiden blir ofre for vold i hjemmet og partnerdrap, har jeg skrevet ned noen punkter om hva jeg tenker at vi som samfunn skylder disse kvinnene.
Vi skylder dem å slutte og si «hvorfor dro du ikke bare fra han?» for vi vet at årsakene er sammensatte. Vi vet at for kvinner med lav eller ingen egen inntekt, utgjør økonomisk avhengighet en enorm barriere for å komme seg ut av relasjonen. Vi vet at kvinner som har kommet til Norge på familiegjenforening, med mangel på nettverk og lite kunnskap om sine rettigheter, opplever at de må bli værende i voldelige forhold for å unngå å bli kastet ut av landet. Vi vet at psykisk vold og kontroll over tid kan innebære at man blir isolert fra omverdenen og lever i et regime preget av frykt og utrygghet.
Vi skylder dem å stille spørsmål og kreve svar når journalen eller politidokumentene viser at kvinnen har forsøkt å få hjelp før det var for sent.
Vi skylder dem å purre på politikerne, når den sektorovergripende handlingsplanen om vold mot kvinner er fire år forsinket.
Vi skylder dem å protestere når krisesentre får kutt i budsjettene, legges ned eller sentraliseres.
Vi skylder dem å rette på journalister og andre som omtaler mishandling og vold som «husbråk» eller «familietragedier».
Vi skylder dem å bli sinte når den offentlige rettshjelpsordningen blir nedprioritert år etter år, for vi vet hvem det går på bekostning av.
Vi skylder dem å ikke la temaet bli redusert ned til symbolpolitikk om minstestraff og økning av strafferammen for mishandling, for vi vet at det er så mye mer komplekst enn det, og at vi må stemme på partier som jobber for sosial utjevning, kompetanseheving, forebygging og rettshjelp.
Vi skylder dem å aldri glemme at de nedslående tallene jeg har nevnt i denne appellen er en viktig indikator på at vi fremdeles har en lang vei å gå for å oppnå full likestilling. Vi har rett til å leve liv med frihet fra vold, og vi har ingen å miste.