Dagens gryende politiske spørsmål i Finnmark har vært i avisa Østhavet om hva innbyggerne i regionen skall leve av i fremtiden. Unntatt et par tiår i nyere tid har innbyggerne i Finnmark levd av ren luft og hav og ren energi, men livets nødvendigheter begynner å vise samme negativ tendens som i resten av landet og i verden: forurensning av havet og import av mer og mer mindre næringsrikt mat sørfra og fra utlandet.
Finnmark er et av landets villeste og mest avsidesliggende steder, nasjonalpark med andre ord med ville dyr på land og til vanns og lite vegetasjon som gir inntrykk av å være ødemark unntatt noen få større og mindre befolkningssentra. Dette ser ut til å være dagens realitet utfra diverse lesebrev.
Jeg leser at det har nesten ikke vært utvikling på mange tiår i Finnmark og nedleggelsene og avvikling på flere og flere stedlige arbeidsplasser som resultat blant annet av rovdrift på viktigste ressurser på havet og land har så godt som tømt disse ressursene som det vil ta flere tiår for å bygge opp igjen om det i det hele tatt er mulig. Det krever plan for i dag og for fremtiden. Hva kan gjøres i dag for å erstatte det tapte og for å stoppe den negative utviklingen på kort sikt og hva må gjøres for å få videre vekst på lengre sikt.
Hippie-tidens motto fra 60-tallet og frem til i dag: «la alle blomstene blomstre» har gjort sitt på godt og ondt.
En plan gir ikke bærekraftige resultater med å la markedskreftene styre selv selv om kapitalen kan ha stor tro på for å dekke behovene fordi behovene er skapt stort sett av kapitalen selv ved hjelp av fri styring og frie markeder. Men behovene skapes av levende mennesker og natur og bør administreres gjennom samhandling mellom disse elementene. Disse prinsippene er universelle og er ment til å være løsningen i går, i dag og i fremtiden. Samfunnet har tendens til å organisere seg på en eller annen måte så lenge samfunnet har eksistert. Politisk bør likeverdighet være ledende ide i handling. I deler av det globale samfunnet er reelle livsviktige behov og prinsippene for å innfri dekning av dem enda mer aktuelle – ja delvis skrikende nødvendige.
Forkjølelsesvirus-covid-19-pandemien ble til et problem, reaksjon har blitt redsel og sjokk blant befolkningen og løsningen ser ut til å være en vaksine på godt og ondt, en ny type vaksine sies det.
Vi lever nå ut i denne, blant annet Vladimir Lenins drøm, som var ment til å feie med nye koster i Russland, men denne gangen over hele verden uten å ta så veldig mye til hensyn til den lille mannen. Det å kunstig skape kriser tjener kun global pengemakt hvor den lille mannen blir den tapende part. I mangel på plan og i profittens styring til fordel for de få kan det snart bli verdensomfattende mangel på matdistribusjon og distribusjon av andre livsnødvendigheter. Virus og bakterier går snart til motangrep og befolkningens helse kan bli truet på hittil ikke opplevd måte. Verdiene for å bekjempe denne type utvikling har forsvunnet hittil på lommene av noen få. Dette kan main stream media også fortelle om i dag.
Finnmark, som et av Europes mest avsidesliggende sted er mye spart av epidemien og kan bruke de sparte kreftene til å se mer mot fremtid med ønskelig positiv utvikling hvis den politiske viljen er til stede. Men den politiske viljen er i dag mer og mer under press når verdensomfattende økonomisk konkurs truer de fleste land.
Er den negative utviklingen villet? Er finnmarkingene (også) på vei inn i verden, når sant skal sies, uten penger for å kunne eie noe, men «være lykkelige under den fremtidige utopiske statens omsorg»?
Når vi fokuserer på Finnmark så trengs det også der bærekraftig livsgrunnlag for alle innbyggerne og fred på jorden.
Av Maarit Mantila Hanssen