Da jeg først ankom Norge som kasakhstansk diplomat for to år siden gjorde det et sterkt inntrykk å bli kjent med historien om at det i okkupasjonsårene ble holdt mer enn hundretusen krigsfanger i dette vakre landet. På den tiden var Kasakhstan en del av Sovjetunionen, og 13 000 sovjetiske soldater døde i fangenskap i Norge.
Av Talgat Zhumagulov, ministerråd ved Kasakhstans ambassade i Norge
Det norske Falstadsenteret har gjort en formidabel jobb med å identifisere navnene på soldater som er gravlagt i Norge. I Russland legges det mye arbeid i å digitalisere dataene på falne soldatene. En database med 600 000 tapte og savnede soldater har også blitt offentligjort i Kazakhstan, som i 1991 ble uavhengig.
Takket være sammenlikningen og integreringen av ulike kilder har vi navnene på 56 soldater som er gravlagt på Tjøtta ved Sandnessjøen i Lillehammer og Vinjeøra utenfor Trondheim.
Følelsesladd møte med fortiden
I fjor publiserte vi for første gang navnene på kasakhstanske soldater som har blitt funnet i Norge. I sommer ble en kapsel med jord fra Sandnessjøen overrakt til slektningene til den falne kasakhstanske soldaten Gani Kishmetov i Dzhambul-regionen i Kasakhstan. Seremonien var rørende og for meg den mest følelsesladede jeg har opplevd i mitt liv. Vi skal fortsette søket etter de falne soldatene. Vi føler at det er et kall å identifisere soldatene og overbringe budskapet til de respektive familiene.
En annen historie fra krigen er fra frigjøringen av Øst-Finnmark høsten 1944 hvor Sovjetunionen tapte mer enn 20 000 soldater under Petsamo-Kirkenes-operasjonen. Under et besøk til Finnmark i fjor presenterte vi ordføreren i Kirkenes en liste med 65 kasakhstanske soldater som omkom i operasjonen. Listen inkluderte navnene på de soldatene vi har klart å identifisere så langt. Listen er tilgjengelig på nettsidene til Kasakhstans ambassade.
Vebjørn Sand ble toppsak i Kasakhstan
Et Kasakhstansk er det et ordtak som lyder slik: «Det er ikke noe velstand for de levende før de omkomne er tilfredse».
For et halvt år siden ble vi inviterte til Roseslottet av kunstneren Vebjørn Sand. Han spurte om vi kunne hjelpe han med å finne et tidsvitne fra Kasakhstan til serien «Historiens Ansikter».
Vi har lansert en stor informasjonskampanje i Kasakhstan – en sak om en norsk kunstner som søker etter en krigsveteran ble en toppsak i nyhetene nasjonalt. Dessverre er det nå færre enn 1000 gjenværende krigsveteraner fra andre verdenskrig i Kasakhstan, og de er ikke veldig glade i å snakke om krigen.
På den andre siden har vi mottatt flere interessante historier fra direkte etterkommere og slektninger av de kasakhstanske soldatene i Norge takket være dette prosjektet. Dette er også en god anledning til å nevne noen av soldatenes navn. Mukash Safargaliyev var troppsjef i det nordlige Sovjet og Øst-Finnmark og døde for 20 år siden. Samtidig må jeg nevne bestefaren til en av mine kolleger, Temirbek Kenebayev, som var i Danmark og Norge under krigen.
Vi trenger hjelp til å identifisere flere
En av de mest bemerkelsesverdige historiene jeg mottok gjennom informasjonskampanjen i forbindelse med Vebjørn Sands utstilling var nettopp om en savnet soldat. En kasakhstansk kvinne sendte meg en e-post om hennes grandonkel som aldri kom tilbake fra krigen. På 1990-tallet var en forsker på besøk i deres by sør i Kasakhstan og han fortalte at han hadde vært på besøk i Norge under den kalde krigen – da som en sovjetisk forsker. Da han var i Norge ble han oppsøkt av en mann som sa: «Mitt navn er Imanzada Kabakov. Jeg er fra Kyzylorda. Jeg bestemte meg for å bli i Norge etter krigen. Jeg jobber på en stall for en bonde. Jeg giftet meg med datteren hans; vi har nå to døtre. Vær snill å formidle til min familie i Kasakhstan at jeg lever og har det bra».
Den sovjetiske forskeren nølte i mange år med å videreformidle beskjeden, men endte opp med å gjøre det.
Nå er det endelig vår tur til å finne Imanzada Kabakov eller hans etterkommere i Norge. For dette er en enestående menneskelig historie; soldaten døde hverken i kamp eller fangenskap, men levde et verdig liv, endog langt unna sitt hjem. Dersom du kjenner til en som bodde i Norge på slutten av 40-tallet, 50-tallet, 60-tallet eller 70-tallet med et tydelig asiatisk utseende og som snakket russisk eller kasakhisk, vær snill å kontakte oss ved ambassaden.
Jeg kunne skrevet mange sider om andre verdenskrig. Det er en rørende historie om norske lærere som ble fengslet etter at de nektet å følge det nazistiske pensumet i undervisningen. I deres memoarer beskriver de deres møte med kasakhstanske soldater i arbeidsleiren i Nord. Det er også beretninger om hjelpen og støtten vanlige nordmenn ga sovjetiske soldater og bevaringen av soldatenes gravplasser over hele landet. Denne norske egenskapen til å ta vare på historien gjør oss uendelig takknemlig.