Øst-Finnmark sommeren 2021. Det er mange gode grunner til besøk. For oss gjelder det gjensyn med minnerik fortid. En julinatt kl.03.30 stevner Hurtigruta inn på Vågen i Vardø, losser et par biler med forventningsfulle skapninger. Vi har byen for oss selv. Vel, ikke helt. Amerikanernes lyttestasjon Globus III troner over – og dominerer den gamle historisk interessante byen, det østligste punktet i Norge.
Av Ane Hoel. Foto: Dan Tore Jørgensen og Ane Hoel
Amerikanerne sover aldri, de speider kontinuerlig mot fienden; Fiskerhalvøya i Russland kan sees med det blotte øyet på sørsiden av Varangerfjorden.
For 55 år siden hadde byen sykehus og gammeldags kommandant på festningen med to menige hvis oppgave det var å forsvare Norge gjennom å plukke måseegg på Reinøya, slik at sjefen kunne få seg en ekstrafortjeneste …
Midnattssola lyser over kirkegården og engene på det vakre Steilneset med det gedigne minnestedet over de 91 «heksene» som levende ble brent her gjennom 1600-tallet. En stor fiskehjell med en diger fisk av lerret, i hvis mørke buk hver enkelt skjebne er oppskrevet på silkefaner ved siden av små lys, flammer som også kan sees utenfra dag og natt i mørketiden. Og for noen skjebner! Flest kvinner selvsagt, og samer. Noen innrømmet, under tortur, at de var kjent med trolldomskunsten, andre var «anmeldt» av sine uvenner og nektet å kjenne til den. Var øvrigheten i tvil, ble de anklagede underkastet «vannprøven» på havet. Fløt de, var det selve beviset; … «døde under torturen», «hugget i hjel», «partert og brent», eller kort og godt brent. Uhyggelig er denne historien som endelig har fått sin dokumentasjon og sitt minnested. Ved enden av fiskehjellen; et firkantet glasshus, en slags labyrint med en brennende stol i midten. Det gjør et ubeskrivelig inntrykk.
Russiske fiskere og amerikanske spioner
I det bleke morgenlyset fortsetter vi til det store trekorset med den praktfulle minnetavlen utskåret i tre, skjenket av vennskapsbyen Arkhangelsk, stadig med utsikt til Fiskerhalvøya – som en standhaftig human protest mot den amerikanske spionbasen som kaster sin mørke uhygge over denne vaker øya … hilsen fra to land; det ene viser tilbake til hundrevis av år med russiske fiskere og handelsmenn som endte med at Russland befridde Finnmark fra tysk okkupasjon i 1944, den andre en amerikansk militærbase, en de facto okkupasjon, ikke bare av byen, men av hele Norge som gissel i et planlagt angrep på Russland …
Vi kjører de smale 35 km nordover til Hamningberg, fiskeværet tyskerne ikke rakk å brenne. Det hardføre handelsstedet var lenge et monument over en svunnen tid med dets gamle byggeskikk og burde vært tatt vare på som et nasjonalt historisk dokument. Men det ble i stedet ribbet for infrastruktur; det ble ikke lenger mulig å overleve på denne utposten, overlatt til de tidligere beboernes interesse og økonomiske evne.
Langs veien ligger nye, moderne hytter som viser at menneskene fremdeles har sine hjerter her ute mot det strenge havet i øst. Reinsdyrene vitner om gode beiteforhold, feite og fine og med noen utrolig flotte gevir. De hopper elegant til side og slipper de fremmede forbi på veien.
Tilbake i Vardø er byen våknet. Vi inspiserer verdens nordligste festning, Håkon V Magnussons svar på Øresundtollen, sto ferdig omkring 1300. De stjerneformede festningsvollene ble bygget mellom 1734 og 1738. De to vernepliktige (fremdeles!) står og graver grøfter for moderne infrastruktur. Hva ville Landslovens fader ha sagt til at byen nå er vandalisert, landet kolonisert og folket gisler for NATOS førsteslag med atomvåpen?
Pomormuseet viser bilder fra bedre tider; rikt fiske, rik handel; varebytte, fred og fordragelighet med naboen. Den værharde plassen var den samme, men høyden over byen tilhørte innbyggerne. Herfra kunne de speide ut over havet i nord, øst og syd: kommer sjarken heim i kveld?
Naturressursene tilhører ALLE
Vi kjører mot tunellen under Bussesundet. I bakspeilet roper en gedigen neve knyttet rundt en klepp i et «forbudsskilt» på byens høyeste husgavl, etter turistene fra sør: «Naturressursene tilhører ALLE!»
Vardø har tapt den kampen. Må noen ta et røntgenbilde i denne byen, må de kjøre 250 km til Kirkenes. Her skal livet øyensynlig gjøres så vanskelig at folk skal velge å forlate byen sin.
Amerikanernes aller viktigste lyttestasjon blir uansett tilbake.
Kanskje får de også en atomubåt kai å leke seg ved etter hvert …
Turen til Kiberg, «Lille Moskva», er kort. Herfra kom de fleste partisanene, gode nordmenn som aldri fikk del i den velstandsøkningen som ble resten av landet til del i begynnelsen av forrige århundre. De ble med god grunn kommunister. Likhetstanken gjennomsyret det lille samfunnet: «Naturressursene tilhører ALLE».
Intet sted i Norge ofret flere mennesker i kampen mot nazismen enn folket i Kiberg, noe de fikk betale dyrt. Freden kom aldri hit. Det var åpenlys overvåking og nekt av arbeid for flere generasjoner før kong Harald endelig sto frem foran den gamle internatskolen og ba partisanene om unnskyldning.
For de fleste var dette for sent.
Det ble med unnskyldningen. Bak monumentet, i den slitne bygningen, finner vi partisanmuseet. Det står åpenbart ikke på statsbudsjettet. Her er ingen tilstede for å ta imot inngangspenger eller veilede besøkende. Her er intet bibliotek med den etter hvert så mangfoldige partisanlitteraturen. Her henger de på veggen, alle de modige antinazistene hvorav de fleste fikk et grufullt møte med den ideologien de ga livet for å bekjempe. For dem som kom hjem ble det ingen fred å finne. En liten flik av historien finnes her. Ildsjeler sørger for det.
Tynget av skam, og nærmest med gråten i halsen, kjører søringene videre innover Varangerfjorden og vestover fra dette ekstremt ugjestmilde landskapet, selv i midnattssol.
Frarøvet sykehus og fiskekvoter.
Alt, unntagen amerikaneran’.
