Den midlertidige fiskeriministeren har, som mange andre ministre før han, møtt vardøværingene. Heller ikke Odd Emil Ingebrigtsen kom seg unna spørsmålet om leveringsplikten til trålerne. Den er avgjørende for å kunne sikre arbeid og inntekt til innbyggerne i høsthalvåret i fiskeriavhengige kommuner. Han mener at det holder at trålerrederiene har en plikt til å tilby fisken, men ingen plikt til å levere.
Tilbudsplikt er lenge blitt praktisert. Den virker ikke som et lovpålagt rammeverk for sikre arbeid og inntekt til norske fiskeindustriarbeidere. Fiskeriministeren må likevel hevde tilbudsplikt i stedet for leveringsplikt. Det følger av EØS-avtalen og han er dermed handlingslammet med tanke på å sikre råstoff til norske fiskeindustrianlegg.
Men fiskeriministeren har en mulighet, han kan gjøre det gjennom kvotepolitikken. Den er ikke en del av EØS, men denne muligheten vil ikke ministeren bruke. Den økonomiske aktiviteten er underlagt EØS-reglene, dvs at EØS hindrer en pliktordning for salg og levering av trålerfangster.
Råstoff som tilhører Vardø, havner i utlandet
Råstoff, som tilhører Vardø og andre steder, havner i stedet i utlandet. Tar man med den største kystfiskeflåten, som også har fryserier om bord, så havner nesten halvparten av norsk total fiskekvote til utlandet for produksjon. Konsekvensen er at folk, som bor på kysten, ikke har arbeid hele året og de er dermed heller ikke verdig til å være kunder i bankene når de vil bygge sine hus og hjem. I stedet er det et fåtall store fiskebåteiere, som blir svært rike på fisk og som skulle vært levert her hjemme.
Et lite flertall på stortinget har styrket fangstrettighetene til personer og selskaper som har investert stort i fangstrettigheter og dyre fiskebåter. Disse skal sikres avkastning på investert kapital. Kvotepolitikken innordnes kapitalinteressene. Det fører igjen til at norsk fiskeindustri sliter økonomisk fordi den ikke får råstoff. Overskuddet fra den viltlevende fisken skulle først og fremst komme kysten til gode i form av arbeid og inntekt til flest mulig og ikke tjene snevre kapitalinteresser.
Fortsetter praksisen i strid med fiskerilovene
Dette er en klassisk konflikt der arbeid står mot kapital. Regjeringen har i økende grad valgt å bruke torsken, som er felleskapets eiendom, til å maksimere avkastningen på investerte penger i fangstrettigheter og dyre fiskebåter. Investorene har fått full frihet, og uten ansvar for de menneskene som arbeider og lever langs kysten, til å sende fisken ut av landet og å konsentrere fiskerettighetene til færre og større fiskebåter.
Dette har kystfolket kjempet iherdig imot. Riksrevisjonen har gitt dem medhold. Det har ikke hjulpet. Fiskeridepartementet og direktoratet fortsetter sin praksis i strid med fiskerilovene.
Hensynet til arbeidstakerne i fiskeindustrien, er underordnet interessene til kapitaleierne. Dette er et bevisst veivalg. Det finnes altså en høyre og venstre side også i fiskeripolitikken. Så langt er det høyrekreftene som har vunnet frem. Det startet med at torskebestanden kollapset først på nittitallet. Fiskere, som ikke bidro til kollapsen, fisket i stede på reker eller andre fiskeslag. Torskefisket ble et lukket fiskeri og det var bare de som hadde fisket torsk, som fikk rett til en torskekvote. Rekefiskerne ble kastet ut av torskefisket.
De største fikk mest
De, med de største båtene og som hadde konsentrert seg om å fiske mest torsk fikk de største kvotene. Det betydde ikke noe som helst at man var fra et fiskeriavhengig bygd, dersom man ikke fisket torsk så hadde man heller ikke behov for den. Det var myndighetenes beskjed. Systemet honorerte de største med mer torsk.
Det stoppet ikke der. Myndighetene fortsatte på samme veien og laget et system der det ble mulig med kjøp og salg av fangstrettigheter. Man kunne altså kjøpe seg enda større torskerettigheter. Siden torsken er en begrenset ressurs så måtte noen ut. Det ble løsningen, som skulle sikre lønnsomhet for store investeringer i større fartøy og mer kvoter. Oppkjøp av kvoter kunne gjennomføres uten hensyn til fiskerisamfunnenes behov.
Det var til å begynne med ikke lov å selge torskerettigheter over fylkesgrensene. Ordningen ble avviklet. Finnmark tapte på dette. Godt hjulpet av banker og meglere forsvant kvotene ut av fylket. Det hele utviklet seg til et nasjonalt kvotemarked. Banker og meglere kunne nå tjene gode penger på kvotehandelen. Nå er kvotehandelen blitt til et spekulasjonsobjekt. Ingen på kysten med en vanlig inntekt kan lenger skaffe seg en fangstrett. Prisene er blitt skyhøye.
Kvotemarkedet, som foreløpig er avgrenset bare for norske aktører, er nå i ferd med å sprenges. Utenlandske investorer finansierer og styrer i økende grad norske fiskefartøy og fangstkvoter, det ved at de kan kjøpe seg inn i norske fiskebåtrederier. Utlendingene kan ikke ha aksjemajoriteten i norske fiskebåtselskaper, men de kan låne så mye penger de vil fra sin mindretallsaksjonær og slik bli herre over norske fiskekvoter og fiskefartøy. Dette kan imidlertid ikke foregå uten at norske fiskere aktivt deltar. Fiskeriminister Ingebrigtsen har prisverdig tatt tak i dette med sikte på å stoppe spekulasjonene.
Ingebrigtsen vil imidlertid ikke gjøre noe med at fisken, som er gitt for produksjon her hjemme, blir sendt ubearbeid til utlandet. Det mener han vil være som å presse kaviaren tilbake i tuben.
Tilbake på hurtigrutekaia blir fiskeindustriarbeideren stående. Arbeiderne får ikke solgt boligen dersom de vil flytte til byen og i håp om å kunne få arbeid hele året. Om man får solgt boligen, så er prisen veldig lav. Det holder ikke til egenkapital for en ny bolig i byen. Fiskeriministeren sier han ikke kan ta ansvar for hva hans forgjengere har gjort. Men partiet han tilhører er ingen nykommer på stortinget. Han må derfor finne seg i å bli skyteskive for tidligere feilgrep i fiskeripolitikken og den han selv bedriver nå.
Historien viser oss hvem som har tapt og hvem som har vunnet kampen om torsken. Det har kystfolket sett og bittert fått erfare. Ministeren liker det ikke, men hans parti oppfattes som «løpegutter for storrederne og kvotebaronene som de siste 25 årene har tatt kontroll over og privatisert fellesskapets fiskeressurser, i strid med gjeldende lovverk».
Den midlertidige fiskeristatsråden er kompromissløs om trålkvoten, som er tatt bort fra Vardø, og han er sitt ideologiske ståsted bevisst når han skriver at «La meg være helt klar: det er ikke aktuelt å gjøre noe annet med denne, enn med andre som har tilbudsplikt».
Vårt budskap er helt klar, og i tillegg dypt forankret i kystfolket:
Vi skal ha tilbake fisken våres!
Arne Pedersen, Øst-Finnmark Kystfiskarlag
Eva Lisa Robertsen, Kystopprøret