Har jeg – egentlig – lyst på oppdrettslaks etter, blant annet, å ha lest kronikken til vadsøværingen Farid Shariati «Oppdrettens krokodilletårer» i Dagbladet den 7. august 2021.
Oppdrettsfisk har 50 års historie i norske fjorder. Denne type fiske har utviklet seg fra fjordbondens attåtnæring til industriell produksjon av den røde fisken. Aller mest som havbruk til skrekk og gru for miljøforkjemperne og helsetrussel – også for mennesker – og for andre livsformer og fiskearter som lever – enn så lenge – i frihet under vann i naturlige omgivelser.
Denne laksens og rekens, reker er mat til laksen, rødfarge, astaxhantin, fascinerer til og med skjønnhetsindustrien, fordi den er pigment, som setter seg i underhudsfettet ved inntak hos mennesket på samme måte som karotenorange farge i gulerøtter. Men er det marked for å forskjønne seg med rosa hud?
For å få oppdrettslaksens kjøtt rosa så settes det, mest syntetisk enn så lenge, astaxhtin i fiskens fôr. «Syntetisk» i denne forbindelsen er kun i beste fall halvt naturlig tilsetningsstoff. En god tommelfingerregel er at spis bare litt av det som er naturlig og enda mindre syntetisk mat, selv om den er billig å selge, derfor kjøpes det i store mengder – og konsumere og spises derfor mye med mulige bivirkninger som følge.
Poenget med, slik jeg forstår det, med Farid Shariatis kronikk i Dagbladet er å peke de høyest uakseptable miljømessige og uetiske sidene av lakseoppdrett som milliardindustri med fornybare levende biologiske ressurser, dyrevelferd og til slutt, men ikke minst som menneskemat! Det siste er viktig, uten å se bort fra de andre grunnene, er bruken av enorme mengder av medisiner i laksefôr i forsøk å forebygge sykdommer i fisken. Dette spises det altså av kunder og forbrukerne. Riktignok er det kommet anbefalinger for å begrense denne type av fiskemat til bare noen få måltider, men anbefales ikke blant annet for gravide kvinner! Da kan en spørre: hva som er vitsen.
Vitsen er eksport av norsk laks, som det heter. Tredje største eksportvare for Norge og enda større andel ønskes det. 28. september 2020 betalte Havbruksfondet 2,2 milliarder skattekroner til sammen til 150 norske kommuner for tiltak for å øke fiskeoppdrett. Som jeg kan se er det ikke noen kriterier, bortsett fra sedvanlig Akvakulturloven og MTB (maksimalt tillatt biomasse) for å motta pengene. Og så finnes det Statsforvalterens tilsynsplikt – ja, hva var det nå for noe.
Maarit Mantila Hanssen