Høyre-regjeringen har produsert ca. 80 strategiuttalelser på 8 år. Noen er interessante, som kan anbefales. Noen høres ut veldig utopiske.
Strategi betyr langsiktig. Fremtidens handling i politikken. Fremtidens regjeringer har dermed mye å sette fingrene i hvis høyre-regjeringens strategier settes ut i den politiske praksis.
En av disse omtalte strategiene peker seg ut og kan være veldig aktuell for Norges sin del. Den hører til FNs plan frem til 2030. Det er sannelig ikke lenge til.
Vi snakker om regjeringens strategi «Blå muligheter. Regjeringens oppdaterte havstrategi» fra 2019. Den er kanskje ment som nasjonal inspirasjon for verdensomfattende, gryende interesse, for havnasjoner for å bli, for alltid, kjent med det våte elementet som dekker 70% av planeten. Romforskningen har visst kartlagt mye bedre planeten Mars, enn havforskningen planeten jordens oseaner. Så dette kan være på tide, selv om det gjøres i nøden som alle politiske partier har etter hvert erkjent av.
Så kommer vi til særinteresser. Partiet Høyre har sendt ut «wake-up-call» til sine og vi må erkjenne, også til alle verdens havnasjoner i form av internasjonal komité i sakens anledning og har fått med seg 16 havnasjoner. Bare Karibia som mangler hva jeg har lest.
På kystområdene i Norge vil det ganske straks oppstå tautrekning om fiskeriene, tauet vil bli strammere og strammere når partienes særinteresser på det grønne skiftet forflytter seg til bygdene og småbyer spesielt i Finnmark. Storkapitaleiere sier at det er slett ikke lokale sjarkeiere som eier fisken i Barentshavet. Fisken i havene hører til hele planetens innbyggere når storkapitalkreftene tolker FNs plan 2030, spesielt nummer 14: Liv under vann.
Storkapitaleiere har til sin rådighet verdens beste økonomer, som på null komma niks med hjelp av universitetenes og private institusjonenes superdatamaskiner regner ut hvor mye fisk det er å fanges som er lønnsomt, bringer profitt. Mange av fjordfiskere har kun blyant og lokket på sigaretter for å hjelpe seg.
Det å temme oseanene blir ganske snart beinhard kappløp. Norge har tilgang og ansvar til stor del. Spørsmålet er: har Norge tilstrekkelig menneskelig kapital for å ta en så stor utfordring som å forvalte egne i forurensnings og krig-på- alt tidsalder. Har norske politiske partier, som tenker nasjonalt en sjanse i havet. Personlig håper jeg det.
Maarit Mantila Hanssen