Mine to besteforeldre på farssida, moloformann Andreas Andersen (1860-1917) og hustru Ragna Andersen, født Rosted (1868-1910), er begge gravlagt i Vardø kirkegård.
Etter farfars død bekostet min far et felles gravminne for dette familiegravstedet. Dette gjorde han for å hedre sin far og sin mor, slik det står skrevet i Bibelen. Det ble et vakkert gravminne på en vakker og velholdt kirkegård som absolutt tjener Vardø til ære.
Vi føler en veldig sterk tilhørighet til dette familiegravstedet. Her ligger mye av vår identitet begravd. Farfar, som levde lengst, døde 14 år før jeg så dagens lys. Men min far fortalte så levende om sine foreldre, at jeg følte at jeg kjente dem, selv om jeg aldri fikk treffe dem. Da min far ble syk måtte jeg love ham å holde familiegravstedet i hevd, slik at de siste synlige minnene av våre slektsrøtter i Vardø ikke skulle forsvinne i historiens glemmebok.
For meg har det alltid vært en høytidsstund å komme til gravstedet på Vardø kirkegård for å minnes og hedre mine besteforeldre jeg aldri fikk møte. Første gang som liten jente sammen med min far, senere jevnlig helt til jeg nå selv har fylt 90 år. Dette håper jeg å få lov til å fortsette med.
Vi har i alle år betalt festeavgift for gravstedet. Siste betaling utløp i 2020, etter dette mottok vi ikke noen ny regning. Men jeg leste i lokalavisa Østhavet i juni at kirkekontoret i Vardø ønsket kontakt med pårørende til de gravlagte, og at graver kunne bli sletta om man ikke tok kontakt.
Vi henvendte oss da til kirkekontoret, men fikk opplyst at maksimal festetid for graver er 80 år ifølge kirkegårdsvedtektene. Kirkevergen beklaget, men opplyste at da det er trangt om plass på kirkegårdene, lar det seg ikke gjøre å feste videre for graver eldre enn 80 år.
Dette var en svært trist og vond beskjed å motta. Det var nesten som å få himmelen i hodet. Jeg ble helt målløs av denne sjokkmeldinga, og føler meg helt knust om Vardø menighet mot vår vilje utsletter vårt velholdte familiegravsted. Dette selv om vi selvsagt fortsatt er villig til å betale festeavgift. Jeg sliter med å tro at det er så trangt om saligheten i Vardø som man kan få inntrykk av.
Problemet synes heller å være nye kirkegårdsvedtekter som Vardø kirkelige fellesråd vedtok i 2016, med påfølgende godkjenning av Nord-Hålogaland bispedømmeråd. Her heter det at feste ikke kan fornyes uten spesielt samtykke fra fellesrådet når det er gått 80 år etter siste gravlegging.
Vi har sendt en søknad til menighetsrådet om samtykke til fortsatt feste av gravstedet, og håper å møte medmenneskelighet og forståelse derfra. Men vi reagerer over bestemmelsen i de nye kirkegårdsvedtektene som sikkert også kan ramme mange andre Vardø-ætlinger enn oss. At en menighet i Den norske kirke kan vedta noe slikt, endog med godkjenning fra bispedømmerådet, er helt ubegripelig. Det virker nesten som et moralsk forfall over hele linja.
Minnesmerket på vårt familiegravsted har stått i over 100 år, og overlevd både vind og vær, storm og orkan. Selv ikke den omfattende bombinga av Vardø by under krigen klarte å utslette gravminnet.
Jeg reagerer også på trusselen om å fjerne det vakre minnesmerket over de 15 omkomne fra erstatningshurtigruta MK Uløys krigsforlis utenfor Vardø den 7. juli 1944. Det grenser til kulturminnevandalisme og er respektløst mot dem som falt for landet sitt.
For oss som har opplevd krig, nedbrenning og tvangsevakuering på kropp og sjel er det ekstra sårt å oppleve at ivaretakelse av et stykke kultur ser ut til å bli avlegges i landet vårt. Vi håper at det ikke skjer, og at vi blir bønnhørt av de kirkelige myndigheter.
Inger Johanne Wulff
Vadsø (født 1931)