Langfredag døde min gode venn og samtalepartner, Svein. Det var en trist beskjed å få selv om at den ikke var uventet.
Vi var omtrent jamgamle. I tida på barneskolen hadde vi ikke noe med hverandre å gjøre. Han gikk i gutteklassen mens jeg gikk i blandingsklassen. Han bodde i Festningsgata mens jeg var Østervågsgutt. Ikke før vi begynte å spille fotball, først på guttelaget så juniorlaget ble vi kjent. Omgangsvenner ble vi ikke før vi gikk på realskolen.
Etter realskolen startet jeg i forsvaret ved Kongsberg og Svein flyttet til Oslo. I løpet av mitt år på Østlandet møttes vi flere ganger i Oslo. Første gang vi møttes der, var litt spesiell. Jeg hadde ordnet meg billett til VM på skøyter i 1965. Det gikk på Bislett. Alene kjempet jeg meg inn på Store Stå, det var stappfullt! Utrolig nok syntes jeg det var noe kjent med noen nakker framfor meg. Det var Svein, Erling Degerstrøm og et par vardøværinger til. Etter første dag av VM var det ut på byen for å feire. Bare Svein hadde hybel i Oslo og å finne overnatting for oss alle viste seg å bli et lite problem. Vi prøvde mange overnattingssteder, men det var selvfølgelig fullt. Til slutt kom vi til Bondeheimen. Vi kom med ei hvit løgn til resepsjonisten om at vi var kommet helt fra Vardø for å oppleve VM på skøyter og hadde ingen plasser å overnatte. Han forbarmet seg over oss. Vi fikk overnatte i salongen, med beskjed om at vi måtte ut før de ordinære gjestene sto opp. I 5-6 tida søndags morgen vekket han oss og serverte frokost. Det ble ei minnerik helg.
I årene etter var jeg stort sett bare i Vardø i feriene, av og til traff jeg Svein, men det var ikke så mange gangene.
Etter at jeg ble deleier av boligen på Svartnes i 2007, har jeg vært der hver sommer og enkelte vintre også. Da ble kontakten med Svein tatt opp igjen. Som samtalepartner og venn, var Svein unik. Vi har hatt utallige samtaler om bøker, livet og verden over en kopp kaffe enten inne i stua eller ute på gata. Det var alltid artig å se hvor lett Svein tok kontakt med mennesker som gikk forbi, enten han kjente dem eller om de var turister på vei til Festninga. Svein var det mest sosiale menneske jeg noen gang har møtt. Alltid et godt ord, alltid en flott innfallsvinkel til en samtale. Flere venner som jeg har hatt på besøk på Svartnes har i ettertid kommentert den trivelige og snakkesalige vennen min i Vardø.
Så lenge jeg kan, vil jeg dra til Svartnes hver sommer. Men – oppholdet blir aldri mer det samme. Samtalene med min gode venn, Svein er det slutt på. Jeg vil savne deg resten av livet! Det eneste som er igjen er alle gode minnene. Takk for at jeg fikk være din venn, Svein!
Ulf Thyrhaug