Vi har en påske bak oss. Det ble litt av strålende påskesol, og det ble litt av snøbyger og skyer. Men i hvert fall en tur til hytta og dager fri – slik som år før. Men påsken i kirka var ikke som før. Kirka var stengt alle dager i påsken. Ingenting foregikk der.
Har det spilt noen rolle?
Har det hatt noe å si?
At vi her i Varanger fikk de samme strenge regler som sørpå – enda her er ingen coronasmitte – det har noe å si. Men at det ikke var noe i kirka i påsken, har det hatt noe å bety? Var ikke det like greit?
Betyr det noe med gudstjenester i kirka? Kan ikke kirka være der når man ønsker det, sånn til begravelser, konfirmasjon, barnedåp – og en konsert innimellom?
Svaret på det er: Vi er ved begynnelsen av en besøkelsestid for kirker i landet vårt. Avstengning av kirkehus er i gang, sprer seg utover og nordover. Statskirke har vi ikke mer, derfor ikke økonomi og bevilgninger som før fra stat og kommune. Vår biskop advarte i sin nyttårstale mot å avstenge kirker. Men en biskop kan lite gjøre uten det å tale.
Vi tror det sikreste vi kan gjøre for å beholde det kjæreste vi har, det er å la det stå ubrukt og urørt inne i skapet. Det kan være at det er et godt råd når det gjelder ting og gjenstander som vi er glad i. Men i styre og stell er det motsatt. Det sikreste vi kan gjøre om vi vil beholde en vei, et skolehus, en bussrute, eller hva annet vi ønsker fortsatt ha, det er å bruke det.
Vi kan ta for gitt at alltid er kirken der å komme og gå til. Det er det ingen garanti for i årene foran oss nå. Kirker beholder man ikke mer fordi den står der og man ønsker å ha den. Men man får tyngde bak ønsket om å beholde den dersom man bruker den. Det er det eneste som vil telle!
Livet er ikke enkelt. Av og til er det enkelt og lett, men i bunn og grunn er det vanskelig. Det er mange spørsmål man stiller seg – og ikke mange svar. Nå kan det være flere som hjelpe oss å med å leve. Men det er ikke mange som vil hjelpe oss med å dø. Og død er en del av livet vi fikk å leve. Kirken ble bygget fordi det var et budskap, evangelium – ordet betyr det som man blir glad over å høre. Det er prestens ansvar å komme med et godt budskap.
Presten bør ikke være påvirket av at det er bare få til stede. Men kirken er blitt avhengig av at de som eier den, vil bruke den.
Med bønn om bedre tider og åpen kirke igjen.
Yngve Skarpsno Solaas
Jeg har gleden av å være vik. sokneprest i Vardø på nytt, nå fra påske og mot pinse. Mobiltlf. 95 22 77 59. I likhet med kirka er jeg her for å bli brukt!