Etter intervjuet mitt «Ka ska vi me trær når vi har fesk på jellan?» med Bodil Skaar Skorpen i Østhavet, mottok jeg telefon fra Bergljot Roseth, med pikenavn Brodtkorb; født og oppvokst i Vardø. Bodil Skaars faddere Ruth og Erling Brodtkorb var Bergljots tante og onkel, og Bodil Skaars tante og onkel, Alfhild og Leif Bugge Olsen, var faddere for Bergljots lillesøster. Min tante Gerd-May Martinsen var Bergljot sammen med i speider`n i Vardø (alle omtalt i intervjuet i desember 2019).
Bergljot var den eldste av barna og ble født i 1932. Dagmar het lillesøsteren hennes. Søstrene var av de første i Vardø som hadde pels, og disse var laget av kanin. Søstrene fikk ikke lov å gå utenfor gjerdet. Det var langt ned til båtene ved kaiene på fjæra sjø, så det var ikke lov å gå der. Hun forteller at de kom fra et godt hjem. De hadde tepper på gulvene, bilder på veggene og innendørs bad og toalett.
I Østervågen var der et bad, som vi kalte Kvænbadet. Det kunne man leie, og der skulle man «piskes» med bjørk.
Pappa Arnt Brodtkorb var belest og forstod politikk godt, sier Bergljot. Han hadde vært tysk konsul i Vardø, men avsluttet dette i 1936 da han merket at tyskerne spurte han om havneforhold og økte deres pågåenhet for informasjon. Pappa forstod hvilken vei det gikk med Europa, forteller hun. Dette førte til at Dagmar og Bergljot på grunn av farens frykt allerede i januar 1940, i følge med moren Ingeborg Brodtkorb, flyttet fra Vardø til Hitra hvor Bergljots mor kom fra. Reisen dit gikk med hurtigruten «Nordstjernen». Der bodde de sammen med morfar, mange tanter og onkler og mange søskenbarn. Så når det var selskap der, var det store selskap, ler Bergljot.
Moren Ingeborg reiste umiddelbart tilbake til Vardø til mannen sin, som under krigen var livredd for at tyskerne skulle forstå at han kunne tysk.
Familien kom tilbake til Vardø i 1946. Mor drev «Nordpol kafe og hospits» etter krigen. Vi bodde fra da av i annekset, forteller Bergljot. Annekset var en 2 etg. gård på andre siden av Nordpol (i Kaigata) hvor langtids losjerende hadde fått bo når det var fullt på Nordpol. Like før jul, et år mellom 1946 og 1949, gikk en engelsk tråler på en mine. Båten kom til kai i Vardø med et stort hull i skroget. Noen mistet livet, og mange av mannskapet kom da på Nordpol og satt og gråt. Det gjorde et dypt inntrykk.
Bergljot, som nå er 88 år, forteller at hun lenge var speider og at Gerd-May Martinsen var hennes speiderleder. I speider`n og overalt i Vardø kalte de Bergljot for «Rusken». Hun husker venninnene Bjørg Wang og Karin Alsen. Bergljot var ferdig med realskolen i 1950. Hun dro så til Valdres hvor hun tok husmorskolen. Det var rart å være der og ikke kunne se sjøen, forteller hun. Jeg brukte å stå på en stol slik at jeg kunne se Randsfjorden i det fjerne.
Deretter reiste hun til England som au pair. Det første året var hun i Liverpool. Det andre året i London, hvor hun var da dronning Elisabeth ble kronet. Dagen etter kroningen fikk hun fri fra jobben og skulle være sammen med to norske venninner. Det var så mye folk i London at venninnene ble borte fra hverandre i mengden, men det gjorde ingenting fordi det var så mye å se; ridende politi fra Canada, nydelige indiske damer i sine skjønne drakter og sikher med turban. «Det var en fantastisk dag!», forteller Bergljot.
Bergljots farmor i Vardø, Anna Brodtkorb, hadde et medisinskap i huset sitt. Hun delte ut medisin når arbeidsfolket på Brodtkorbs fiskebruk trengte det. I tillegg drev hun sosialhjelp; når arbeiderne ikke hadde helse mer til fisket, gav hun de jobb på land. Farfaren Heming Brodtkorb, som Bergljot omtaler som manisk, gav bort boliger og hus til arbeiderne sine når han var i det humøret. Anna Brodtkorb døde dessverre av sykdom allerede i 1910.
Etterat russerne stengte grensen, mistet mange pengene sine for rubelen ble totalt verdiløs. Farfar trodde at rubelen skulle bli verdifull igjen og nektet å bytte dem. Da tapte han masse penger. Det var mange som gjemte på rublene i Vardø, og under krigen når hus ble bombet flakset alle disse vidunderlige, vakre papirrublene opp i luften før de dalte ned i småbiter på alle kanter fortalte min mann, som var i Vardø under krigen, meg.
Farfar og farmors butikk og gård ble i 1936 solgt til Fiskefagskolen. Under storbrannen i Vardø i 1944 klarte man å stoppe brannen ved byggene besteforeldrene hadde eid. Da jeg kom hjem til Vardø i 1946, gikk jeg og så på bygningene som hadde tilhørt bestemor og bestefar og så at de de var brunsvidd etter storbrannen. I forbindelse med 150-års jubileet i Vardø, i 1939, malte alle husene sine, og det gjorde stort inntrykk å se familiens tidligere hus brunsvidd av krigens flammer.
Bergljot giftet seg med Per Christian Roseth i 1955. De var født samme året, i samme hus, og hadde samme jordmor. De gikk i jenteklasse og gutteklasse. Prost Petersen konfirmerte de begge og viet de også. Per tok handelsgym, og hun omtaler mannen sin som økonomisk delux. De fikk 4 barn. Vår eldste sønn, Arnt Christian, er født i farmor og farfars gamle butikk som var sykehus og legebolig for dr. Sørsdahl og dr. Balzersen. Slik var det frem til nytt sykehus ble innviet i Vardø i 1958.
Lenge før vi ble kjærester bodde Per 1 år på Festningen, og der kom Trygg Øien og han i kontakt. På Festningen gjorde de et «hyss», som svenskene sier, de skrev navnene sine inn i Kongestokken! Hun husker godt at Trygg Øien hjalp hennes tante Ruth. Når lysestaken stod på en bestemt måte i tante Ruths vindu, da betød det at hun trengte Trygg Øiens gode hjelp.
Mannens tante, Tulla Roseth, bodde i Rosethgården i Bødtkergata 2 ved gamle Grand Hotell.
Bergljot husker at det etter krigen i forbindelse med gjenoppbyggingen utviklet seg en mentalitet i Vardø om at alt skulle være nytt. Russetømmer og elektriske anlegg av høy kvalitet i ulike bygg: vekk skulle det! Sterke krefter prøvde å få revet folkeskolen som mirakuløst hadde overlevd bombingen under 2. verdenskrig, men da ble det bråk i byen!
Vi hadde en klubb der «fyrstikk-poker» sto høyt i kurs. Aage Nielsen og «Tonton» var ofte med på det. Hun og mannen flyttet til Hammerfest i 1956. Etter at de flyttet fra Vardø kom de tilbake flere ganger og da besøkte hun Martin Olsen som bodde i et hus med tårn på i Vestervågen. Sist gang hun var i Vardø var under 200-års jubileet i 1989. Bergljot forteller at hun før begivenheten ble oppringt av Agnes Martinussen, født Hallonen, og at de bodde i kjelleren hos henne under Vardø-oppholdet. Det var kjempemessig!, sier Bergljot.
Som om det ikke var nok med alt som stod på programmet under 200-års jubileet og å bo hos ho Agnes, var det solformørkelse også da. Svært mange steder i landet var det så overskyet at ingen fikk se dette sjeldne fenomenet. Men mellom Vardø og Vadsø var det klart, og Bergljot fikk se solformørkelsen, noe hun husker som en fabelaktig opplevelse.
Hun er den siste Brodtkorb fra Vardø av sin generasjon. Hennes tippoldefar Andreas Esbensen Brodtkorb var Vardøs første ordfører fra 1839. Hennes oldefar og bestefar var også ordførere i byen i 2-årige perioder av gangen. Hun forteller at det varmer hennes hjerte så aldeles alt Bredesen familien har gjort for å få «Nordpol» tilbake til slik det var. Det er så flott! Jeg har servert noen kaffekopper der i mitt liv, sier hun.
Etterhvert leide vi bort «Nordpol kafe og hospits» da mor ble lærer. Hun skulle gå av da hun var 70 år, men trivdes så godt at hun i stod i yrket til i 1971. Da var hun blitt 71 år gammel.
Bergljot bor i dag i Bodø, og utdannet seg også til lærer. Og som den våkne leser har skjønt, så abonnerer hun på Østhavet!
Med dette ønsker ho «Rusken» riktig god jul og godt nytt år til de i Vardø som kjenner henne og vet av hennes familie.
Rita Lill Martinsen
Oppvokst i Vardø