Hva gjør vi nå?
Nå skal dere leve! Leve hver dag som Hege hadde villet at dere skal leve.
Kjære Hege, eller Hege-Pege, som du var for oss.
Hvor skal vi begynne? Du var så mye for så mange, uten at du kanskje visste det selv.
På begynnelsen av 90-tallet gikk den en ung frøken gjennom Vardøs gater, med cowboystøvler og oppbrettet joggebukse. Du hadde din helt egen stil. «Det er Hege», ble vi fortalt. «Hun bor ytterst på Hasselnesset sammen med broren sin. De har flyttet fra Vestfossen utenfor Drammen og hit.»
Og nettopp huset på Hasselnesset skulle komme til å bety mye for oss i vår lille venneflokk.
Vi fant hverandre i starten på voksenlivet, alle var vi 17-19 år: Hege, Inge, Eirik, Jan Egil, Kristin, Liv Bente og Hanne.
Det grønne huset på Hasselnesset ble vårt felles samlingssted, et sted vi kunne komme til når som helst, og vi var alltid velkomne. Det var her vi samlet oss når noe skulle feires, og hit vi rømte når vi hadde det tøft.
Du var alltid der for oss alle sammen.
De årene knyttet vi sterke bånd, som skulle holde oss sammen alle disse årene, uansett avstand både i tid og sted.
Du var en kunstner og artist, Hege, med både hender, hode og stemme som skapte de flotteste ting. Med stolthet og tårer i øynene sto vi og hørte på når du tok mikrofonen på «Naustet» og fanget alle tilhørerne med den fantastiske stemmen din. Senere skulle det bli flere opptredener på byens mange kulturarrangementer.
Du sydde, broderte, malte, lagde figurer og ikke minst så tegnet du. Tegningen din var noe som var både til glede og frustrasjon. Som perfeksjonist, så ble du nesten aldri 100% fornøyd. Det kunne være en skygge, et blikk, et perspektiv som ikke var bra nok. Men det var alltid nydelige kunstverk. Det mest kjente var Lady Bluenote, som var hovedplakaten til Blues i Vintermørket.
Hege, du var alltid et eventyr å være rundt. Alltid latter, selv i de tyngste stunder. Du hadde en helt merkverdig evne til å finne humor i de mest absurde situasjoner. Sang, dans, glede, ablegøyer, grimaser – alt sammen en stor del av hverdagen sammen med Hege. Man kan virkelig si at du levde i øyeblikket!
Jeg hører latteren din mens jeg skriver dette.
Var det ett menneske man kan si må oppleves, som ikke kan beskrives, så var det deg. Og var det èn ting du lærte oss så var det verdien i å være seg selv. For du var definitivt deg selv, du var virkelig unik.
Så ble vi såkalt «voksne», og beholdt både barnsligheten i oss og vennskapet. Vi ble spredt over hele Norge, men vennskapet vårt holdt. Takket være samholdet vi bygde i huset på Hasselnesset, så var det som vi aldri hadde vært fra hverandre hver gang vi møttes igjen.
Ekte vennskap tåler avstander, og Hege, det vi hadde var definitivt ekte. Det sa vi mange ganger til hverandre.
I 1997 ble Hanne sin datter født på bursdagen din. Da gråt du av glede over nyheten og gaven du hadde fått. Året etter kom Kristin sin eldste, Oliver, dagen etter bursdagen din. Oliver og du fikk et spesielt bånd, for du forsto Oliver på en måte ingen andre klarte, og ble et god støtte i Olivers oppvekst og prosessen med å finne seg selv og sin vei i livet.
Så kom Kai inn i livet ditt, og med det Steinar, og da var det vi som gråt av glede.
For en fantastisk mamma du var, og du oppdro Steinar i beste ånd: din egen. Latteren, humoren og gleden er fremtredende når man skal beskrive stemningen i hjemmet deres.
Steinar er en nydelig gutt, og nå skal vi forsøke å være der for han, Kai og Agnes, sånn som du har vært der for oss.
Og vi skal ikke glemme mamma og pappa oppi alt! Uten Steinar og Lisette, så hadde ikke du vært deg.
Så hva gjør vi nå? Jo, Hege, vi skal leve. Vi skal leve videre hver dag, sånn som du hadde villet at vi skal leve. Vi skal leve med latter, glede, galskap og humor. Vi skal sette pris på de små tingene, akkurat som du har lært oss, og vi skal ta vare på hverandre og vise omsorg.
Det er den beste måten å holde minnet av deg i live på: Å sette pris på hverdagen og det livet vi har valgt for oss selv.
Takk for 30 års vennskap, kjære Hege-Pege. Vi sees igjen.
Hanne Lund
Kristin Kårvik
Eirik Esbensen