Du var en av de svært sjeldne. En som var full av humor for alt som var både passende og upassende. Full av energi, som et ekorn fullt av glede og arbeidslyst. En drøm av en gærning full av de mest tullete fantasier og ideer – og ikke minst talenter. Mange kjente deg gjennom tegningene og HegeStrek, og den lille blide og energiske humørsprederen på Strandtorget, men jeg glemmer aldri at du kunne jo også synge som en stjerne. Jeg måpte da jeg for første gang virkelig fikk høre deg synge i 2016. Et utømmelig arsenal av talenter…
En eller annen fant ut at vi ikke skulle få ha deg her mer. At du måtte videre, at du skulle dra et annet sted. Ingen av oss jordiske var enige, men lite hjalp det. Snørr og tårer, sinne og frustrasjon og mangel på forståelse…
Du verden som vi savner deg…
Da vi møttes, var det var det smil og latter fra første stund. Det var et umiddelbart vennskap. Det var humor og forståelse, og mer humor. Vi var så godt som ett på det området… Kort tid etter tok du opp dine tegneferdigheter igjen. Du hadde hatt en pause med denne hobbyen, men det ble en greie som slo an blant de fleste. Vi spilte ball og sjonglerte med ideer og til slutt kom det frem de utroligste skapninger og situasjoner. Jeg fikk æren av å bli karikert minst syv ganger, og fikk tåter i øynene hver eneste gang. Tegningene henger på veggen her hjemme, men jeg har fortsatt plass til flere, selv om jeg vet at det ikke blir noe av nå…
Du verden som vi savner deg…
En jul fikk jeg tidenes fineste julegave. Hos deg, selvfølgelig. En håndlaget nisse som du brukte utallige timer på å lage. Og resultatet ble en utrolig detaljert, og fremfor alt sjarmerende, fjompenisse som ble hetende nettopp det. Fjompe. Det finnes bare én av ham, og hver jul holder han meg med selskap. Han er klin gærn, akkurat som du var. Etter hvert fikk han seg en kompis, Gompe. Og etter hvert var det planer om en passende dame for Fjompe, men så langt kom du ikke…
Du verden som vi savner deg…
Etter hvert som tiden gikk, ble vi bedre og bedre venner. Verdens beste Kai, din klippe her i livet, likeså. Sammen med Steinar, kort sagt verdens flotteste lille familie. Ikke mer å si om det. Det er umulig å ikke bli glad i dere alle. For ikke å glemme Agnes. Hun kom heldigvis nordover nå og er til stor støtte og hjelp i en ubeskrivelig tung tid. Dere hadde alle som én fortjent så mye, mye bedre enn dette…
Du verden som vi savner deg…
Så kom du til oss og ble daglig leder i lokalavisen. Gleden var stor på alle fronter. Vi skulle rydde opp og endre på saker og ting. Vi skulle peise på… Sakte, men sikkert kom du inn i systemene mens du gjorde deg ferdig hos din andre arbeidsgiver. Du var så godt i gang her, og vi gledet oss til å bli samlet, til å endelig bli fulltallig igjen. Men så… bare noen få dager etter du kom til oss for full maskin…
Du verden som vi savner deg…
Som lyn fra klar himmel måtte du til sykehus i Kirkenes og videre til Tromsø. Typisk nok sa du bare at noe var galt og lurte på om vi kunne kjøre deg til legen. Og ikke skulle vi bekymre andre unødig. Før vi visste ord av det var du på sykehuset i Tromsø.
Sjokkert satt vi igjen og lurte på hva som foregikk. Gode nyheter ble til dårlige nyheter, og enda verre etter hvert. Mine tanker gikk til både deg og familien. Tårene begynte å komme, selv om alt virket lovende. Samtidig forsøkte jeg å holde det gående på jobben som du skulle vende tilbake til. Vi skulle jo fikse og endre og kjøre på… Så mange planer og så mange ønsker og ideer…
Du verden som vi savner deg…
Nå sitter jeg her. Har knapt nok stemme igjen, snørrete og tårevåt. Venter på at en eller annen idiotisk greie skal poppe inn på Instagram med deg som avsender, men nei… Jeg er forbannet (mildt sagt), og rett og slett utmattet. Det var nå du skulle vært her og fortalt at etter nyåret blir alt bra. Men nei… 2020 krevde nok et offer…
Du verden som vi savner deg…
Jeg har snakket med deg i mange dager nå, uten å ha hørt fra deg, men jeg vet du har hatt mer enn nok på timeplanen… Så når du treffer «sjefen sjøl», send en liten hilsen og si at jeg er midt sagt misfornøyd med hans ledelse. Jeg kommer til å rive kjeft når jeg en dag kommer etter.
… som jeg savner deg, Hege…
Koz og klemz (jepp, jeg skrev det slik, fordi jeg vet at du ler, gjør en grimase og parodierer det nå).
Vi sees! Glad i deg for alltid…
Dan Tore
