For snart femti år siden kom studenter fra universitet sør i Norge til Tromsø for å være med på oppstarten av historiefaget ved det nye universitetet. De ville bidra til at den historiske utviklingen i landsdelen skulle fortelles og bli del av den nasjonale historien.
Avdelingen for historie skapte i mange tiår konferanser rundt om i landsdelen der samarbeidet med lokalhistorikere sto sentralt. Identitetsmarkering ble viktig også på mange andre områder og har bidratt til en frigjørende selvbevissthet blant oss i Nord Norge. Likevel, vi lever ved et veldig hav, et matfat mange i verden kan misunne oss, men samfunnene i nord klarer ikke å holde på sin befolkning. Øya der jeg ble født og vokste opp, den livskraftige og morsomme byen Vardø, hadde for femti år siden over 4000 innbyggere, nå er det under 2000 igjen.
Vardø har en sterk identitet, der opprinnelsen kan sies å være kongeriket Norges etablering av festning og kirke rundt 1300, og en rik lokalhistorisk litteratur, bl.a. i form av interessante årbøker. Årets bok; Havet gir – Havet tar, er utgitt av Vardø Museumsforening med Thor Robertsen som redaktør og forfatter av mange av artiklene. Boken er på 330 sider, har 31 bidragsytere og det mest bemerkelsesverdige: den er så vakker, utstyrt med 340 illustrasjoner, bestående av fotografier tilbake til 1860 tallet og mange malerier. Nesten alle er av russiske kunstnere, som har utviklet en tilknytning til Vardø etter at de gamle sterke forbindelsene mellom Vardø og Arkhangelsk- området har fått en revitalisering. Boken har flere dikt, hårde permer og er omsluttet av et maleri av Igor Filippov. Over grønn –dypblå, bølgende sjø ser vi et ansikt med lukkede øyne som uttrykker sorg og medfølelse -og hender som liksom beroliger det veldige havet. En dråpe faller ned fra ansiktets lukkede øyne. Kunstneren har kalt sitt verk en dråpe av håp. Og hva annet enn håp og tro på en bedre framtid for Vardø er det som skaper en så vakker bok?
Den fortidige virkeligheten sees ikke i et nostalgisk lys, her er ingen romantisering av eller lengsel til fortidens slit med å fravriste havet dets rikdommer. Fortellingene vil jeg heller si er gjennomsyret av ærbødighet og takknemlighet til dem som skapte og opprettholdt dette samfunnet. Boken gir et mangefasettert bilde av rikdommen som ble høstet av havet, alle redskapene som ble brukt og alt arbeidet som inngikk i sjøværene, så vel som alle måtene fisken har blitt bearbeidet på før den har nådd markedene. Fotomaterialet sier en masse om utviklingen av fiskebåtene fra de smekre åpne nordlandsbåtene med seil og årer til dekte motoriserte skøyter utover 1900-tallet. Det kostet å framskaffe rikdommen: Boken har mye stoff om menn utsatt for kulde, væte og fare – om forlis og drukningsdød. Farvannene rundt Vardø har sterke strømmer, som de tusener av fiskere fra hele kysten som kom til Vardø på vårtorskefisket ikke var fortrolig med. Og ingen kunne noensinne bli fortrolig med det uberegnelige været, ofte «sluppet ut av en sekk». Det kommer til uttrykk i mengder med karakteristikker av et blankt duvende hav som kaster seg mot strender og klipper til et voldsomt kok av storm og snø som skaper tunge, rasende bølger med strømskavler og brottsjøer som slår over båter og kan kaste og knuse dem inn mot klipper og bergknauser.
Boken har givende og spennende kapitler om etableringen av fyret på Norges østligste punkt i 1896, og av den første Colin Archer redningsskøyta, som dagen etter sin ankomst til Vardø i mai 1893, fikk sin ilddåp med en utrolig redningsdåd fra forliste fiskefartøyer etter en plutselig storstorm utenfor Hamningberg. I to omganger gikk redningsskøyta rundt nordspissen av Vardø og klarte å berge livet til 36 personer. Det siste forliset der menneskeliv gikk tapt, var det gåtefulle forliset til M/K Vårland av Vardø i 1973 der fem menn omkom, og etterlot 4 livsledsagere og 11 barn.
Men det handler ikke bare om dramatikk på havet. Vi kommer nært innpå hverdagslivet til kvinner og menn, hvordan det var å vokse opp i en fiskerfamilie og om hvor sterkt, rikt og morsomt samholdet kunne være. Samfunnet hadde en stor kapasitet for medfølelse. Jeg fant det rørende å lese om hvordan folk i Vardø æret fem døde etter forliset av den engelske tråleren Celerina, som i desember 1922 ble knust mot klippene nord på øya. Under begravelsen var kapellet så fullt at mange sto utenfor under seremonien, der mannssangforeningen sang. Senere, i 1958, leser vi om hvordan kibergsværingene tok hånd om overlevende etter et russisk trålerforlis i 1958.
Årbok for Vardø 2020 representerer en livskraftig ytring om dagens problematiske avfolking i form av artikler, særlig den av juristen Remi Strand, «Havet – vår felles eiendom», som tar for seg utviklingen av havretten og de politiske forordningene rundt 1990 som skulle forhindre at havet ble tømt for fisk. Kvotepolitikkens kompleksitet og virkninger for nordnorske samfunn blir drøftet. De rike naturressursene i nord kommer i for stor grad i hendene på kapitalsterke interesser i sør som driver stordrift. Hvordan fiskerikdommen blir forvaltet og fordelt er det store spørsmålet, der mange i nord har gode forslag til en politikk som ikke har effektivitet og profittmaksimering som mål, men snarere ser det større samfunnsøkonomiske bildet. Folk skal ha meningsfullt arbeid i forbindelse med bearbeiding av den fisken de rettmessig har krav på ilandføres lokalt. I mai 2017 startet folk i Vardø Kystopprøret for å bevisstgjøre folk om fiskeripolitikk og for å nå fram til Stortingets talerstol. Bøker som Årbok for Vardø 2020 springer ut av kulturell styrke og en sterk vilje til å vise fram stedets identitet, som et redskap i kampen for en bedre framtid.
Randi Rønning Balsvik, professor emerita, historie, UiT.