Vi står midt oppe i en alvorlig krise. Den krever mye av oss alle: politisk ansvar og faglig evne, folkelig vilje og personlig oppofrelse. Å bekjempe Covid-19 krever at vi står sammen – i Norge, og i lag med andre. Pandemien er dødelig, den er krevende. Men korona er bare en krusning i forhold til hva en krig koster.
Debattinnlegg: Torbjørn Bongo
Dette er åpningsinnlegget i en serie debattartikler NOF publiserer høsten 2020, inn mot framlegging og behandling av ny langtidsplan for forsvarssektoren.
Vi så ikke pandemien komme. Vi var ikke forberedt på krisen. Klarer vi overhodet å se for oss noe enda og langt verre: en militær konflikt, i verste fall en krig? Er vi forberedt på dét – mentalt og fysisk; politisk, militært og økonomisk? Har vi evne til å ta til oss lærdom fra koronakrisen? Har vi vilje til substansielt å styrke vår beredskap, militært og sivilt?
Har vi vilje til å styrke evnen? Har vi politisk lederskap med mot, evne og vilje til ansvar? For sikkerhet og trygghet koster. Men konflikt og krig vil koste mer. Mye mer.
Krise?
En pandemi ville komme. Vi visste imidlertid ikke når og hvordan, eller med hvilket virus. Militære konflikter vil komme. Og nye terroranslag. Vi kan ikke vite nøyaktig når og hvor, men disse truslene – konvensjonelle som irregulære – er normalt sett tross alt lettere å forutse enn et virus-overraskelsesangrep.
Vi har overlevd pandemier og verdenskriger. En pandemi kan vi bygge beredskap mot, en krig kan vi rett og slett forhindre – med vilje og evne, med vilje til evne.
Totalberedskap
For drøyt fem år siden tok NOF og NTL initiativ til prosjektet Forsvarslinjer, et ordskifte om sikkerhet og trygghet. Vi lanserte begrepet totalberedskap, som for lengst er innarbeidet i det politiske begrepsapparat. Senterpartiet la høsten 2017 fram et forslag om å nedsette en totalberedskapskommisjon. Regjeringspartiene viste ikke vilje til ansvar, og stemte det ned. En kommisjon hadde ikke forhindret krisen vi nå står oppe i, men den ville ha høynet bevissthetsnivået. Kanskje også beredskapen. Senterpartiet har fremmet forslaget på nytt, og det ligger til behandling i Stortinget. Jeg tar det som en selvfølge at et samlet storting tar ansvar – denne gang.
Trusselbildet
Utviklingen er i dag alarmerende på flere fronter, også i vår egen del av verden. Stormaktsrivaliseringen skjer nærmest i vår egen skjærgård. Vi blir stadig utsatt for cyberangrep og desinformasjon.
Verden er ikke som i mellomkrigstida. Men vi kan fortsatt ta Arnulf Øverlands ord til oss: Vi må ikke sove! Vi kan ikke lukke øynene for det som skjer rundt oss fordi vi synes det er ubehagelig. Vi kan ikke ignorere at demokratiske verdier utfordres, at det europeiske byggverket skaker, at det amerikanske samfunnet forvitrer, at fundamentalisme og hat finner gjenklang i kommentarfeltenes ekkokammer. Vi må våkne opp – og stå imot.
Beredskap koster. Et dugelig militært forsvar er dyrt. Selvsagt skulle vi vært kostnaden foruten, men det koster å forsikre seg.
Regjeringa la i vår fram sitt forslag til en ny langtidsplan for forsvarssektoren. Den ble – høyst uvanlig – sendt tilbake. Stortingsflertallet mente den ikke var god nok. Det er et syn jeg deler. Uenigheten går på ambisjonsnivå, både hva gjelder tid og penger. Derimot er det bred enighet om den sikkerhetspolitiske analysen. Regjeringa trekker opp et godt bilde av virkeligheten, men vegrer seg for å trekke de åpenbare konklusjonene om hva som faktisk trengs for å møte den. Den velger å overse virkeligheten. Sånn sett er vi tilbake til 30-åra. Kunnskapen er der, forståelsen vokser fram. Men det skorter på viljen: viljen til å stå opp, og dermed: evnen til å stå imot.
Forsvarssjefen
For en liten stund siden fikk vi en ny forsvarssjef. General Eirik Kristoffersen får en stor oppgave med å styrke vår militære evne. Jeg tviler ikke et sekund på hans vilje, men Forsvarssjefens evne er langt på vei prisgitt Stortingets vilje; de folkevalgtes vilje til å gi Forsvarets ledelse de ressurser den trenger. Her er det på sin plass med en korreks til en del kommentatorer: Dette handler ikke om hva Forsvarssjefen ønsker seg, men om hva Norge trenger!
For snart to år siden la Forsvarssjefen fram sitt fagmilitære råd. Admiral Haakon Bruun-Hanssen leverte et forbilledlig dokument som synliggjør hva Norge – som minimum – trenger av militær evne. Forsvaret er ikke offiserenes lekegrind, det er nasjonens sikkerhetsverktøy. Forsvarssjefen leker ikke krig, han gir råd om hva som må til for å forhindre krig. Hans forslag er nøkterne, basert på militær realisme. Kostnadskalkylene er realistiske, men det synes vanskelig å få Stortinget med å finansiere det sikkerhet faktisk koster. Men har vi råd til å la være?
Regjeringas forslag var milevis – milliardvis – fra Forsvarssjefens anbefaling. Selv hans mest komplette forslag inneholder etter NOFs syn svakheter. Først og fremst i forhold til nødvendig framdrift i anskaffelser og ansettelser, dernest i form av en for vag oppbygging av en mer kystnær forsvarskapasitet og en uklar flåteplanlegging.
Hva Stortinget mener vet vi ikke før ny langtidsplan er ferdigbehandla.
Hundreårskrigen
Krig har vært sivilisasjonens svøpe i århundrer. Historien gjentar seg ikke, men vi må ta lærdom – og inspirasjon – fra den. Vi står ikke overfor overhengende krigsfare, og Forsvaret er slett ikke dårlig forfatning. Men verken den militære eller sivile beredskap er god nok i forhold til dagens trusselbilde.
Krigsårene viste viljen som bor i folket. Koronakrisen har vist at viljen til å ta tak – i en kollektiv kamp mot en felles samfunnstrussel – ikke er tapt. Derfor skal vi ta med oss hva Milorgs leder Jens Chr. Hauge framholdt for Stortinget høsten 1946: «Viljen til å forsvare seg synes i det lange løp å være en garanti for frihet og selvstendighet.»
Stortinget
Den første viljetesten kommer i Stortinget i høst, når den nye langtidsplanen skal vedtas. Stortinget har mange ansvarlige politikere. Stortinget har også et utmerket arkiv. Vi kan alle hente kraft fra historien. Vi kan ta lærdom.
Stortinget har mange krevende oppgaver i høst. Ikke bare skal ny langtidsplan vedtas. Etter planen skal også ny samfunnssikkerhetsmelding og ny nordområdemelding behandles. De henger åpenbart tett sammen, og må ses under ett. Og enner står vi midt i en krisehåndtering av Korona-pandemien. Stortinget må evne å se totaliteten; det må legge et godt grunnlag for forsterket totalberedskap.
Viljekampen
Trygghet og sikkerhet krever sterkere beredskap, med et styrket militært forsvar. Det koster mer enn politikere – og vi, som velgere – hittil har vist vilje til å bekoste. I mellomkrigstida manglet midlene, de økonomiske og militære. Lenge manglet også den politiske viljen. Alvoret seg inn over oss, men det politiske ansvar ble tatt for sent.
Motstandskampen i Norge var i beskjeden grad militær, men verdenskrigen, kampen mot tyranni, ble vunnet ved hjelp av militære midler. Politisk lederskap – med alliert vilje til seier – var like fullt helt avgjørende. Vilje til å satse, til å ofre.
Krig er i stor grad en kamp om vilje. Vår egen motstandskamp var også mer enn noe en viljekamp. Norsk forsvarsdebatt er blitt en budsjettdebatt, med treg mobilisering av vilje under dekke av krevende budsjettdekning.
Vi må gjøre forsvarsdebatten til en viljekamp.
Forsvar er og blir et spørsmål om nasjonal vilje.
Med den kan vi skape nødvendig militær evne.
Dét krever et storting som tar politisk ansvar.