I fjor engang, fant jeg grunn til å skrive et innlegg i Østhavet. Her hadde jeg noen betraktninger om Østhavets redaksjonelle innhold, og til tider noe underlige journalistiske fokus og krumspring. Jeg dristet meg til å hevde at Østhavet burde ha alle muligheter til å fylle det avismessige tomrommet, nå som Finnmarken ikke lenger er å regne med som en regionavis, og så godt som totalt har koblet seg fra Vardø i nyhetsmessig sammenheng.
Jeg har skrevet en hel del innlegg i årenes løp både i Finnmarken og Østhavet. Aldri har jeg fått en slik positiv respons, som etter dette innlegget med synspunktene om Østhavets redaksjonelle linje. Det var helt tydelig, at mange faktisk støttet opp om synspunktene.
Men det er absolutt mer å si om denne saken. Jeg har ikke sett noen spor av at Østhavets redaksjon leste artikkelen, og merket seg innholdet. Man har stort sett kjørt på som før.
På slutten av 70-tallet, bodde jeg en periode på Andøya. Da etablerte man der en liten lokalavis – Andøyposten – som den dag i dag lever i beste velgående. I dag kommer avisen ut to ganger i uka, med et opplag på om lag 2000 eksemplarer. Det var den gangen imponerende å se, hvordan denne avisen helt fra starten av gikk rett inn på den politiske arenaen, og la lokalpolitikkens gode og mindre gode sider åpent for sine lesere. Og ikke nok med det. Andøyposten hadde faktisk selvtillit nok til å sette dagsorden i flere politiske saker som opptok folket på Andøya. Bladet Vesterålen hadde til da vært den toneangivende avisen på Andøya. Elegant overtok Andøyposten den rollen, i løpet av ganske kort tid. Avisen ble en arena hvor det kontinuerlig pågikk debatt lokalpolitikerne imellom og hvor publikum hele tiden kunne ta pulsen på lokalpolitikken. Historien om Andøyposten, viser at det går an for en liten lokalavis å spille en helt avgjørende rolle i det offentlige ordskiftet lokalt. At det går an, å faktisk levere viktige premisser for politiske avgjørelser, når lokalavisen spiller sin rolle som demokratiets verktøy med åpenhet og kløkt.
Østhavet fremsto fra nyttår, i ny drakt. Jeg er nok blant dem, som vil hevde at nytt format og ny layout ikke var noe forandring til det bedre. Men, det er ingen grunn til å gjøre noe stort nummer ut av dette. Jeg legger til grunn at Østhavets nye drakt vil gå seg til.
I årets første nummer kom redaktøren med en god programerklæring. Han slår her fast at Østhavet vil bruke ressurser på å dekke lokalpolitikken. Og han understreker videre at man vil ha fokus på fiskeri og havnesaker, og videre ha et lys på de mange viktige statlige arbeidsplassene som er i byen og som det er viktig å beholde.
Det er ingen grunn til å betvile redaktørens gode intensjoner. Jeg har ingen interesse av å underkjenne at det faktisk – hvis man for eksempel tar for seg de seks avisene som har kommet ut siden nyttår – har blitt publisert gode og relevante artikler i Østhavet i det siste. Som den om fiskerier 9. januar, om havnesak 16. januar, om Hålogaland teater og Blå åker 23. januar, om Tor-Emil Sivertsen og Grüne Woche 30. januar, og om radaren på Grøhøgda 6. februar. Alle disse er helt i kjerneområdet for redaktørens gode intensjoner om å være relevant, og ha fokus på de sakene som lokalmiljøet er opptatt av.
Men, så kommer innvendingene. Vi har ganske nylig fått på plass ny politisk ledelse. Nye og entusiastiske folk har kommet på plass i formannskap, og som ledere i viktige komiteer. Komiteer, som forvalter ganske mye av den velferden og de tjenestetilbudene som vi alle på ett eller annet tidspunkt kommer i berøring med. Det er ganske så viktig at disse kommer frem i offentligheten, for å fortelle oss om sine politiske prosjekter og om de viktige oppgavene som ligger foran. Til nå, så har vi ikke sett eller hørt noe fra noen av disse. Det blir hevdet at flere av disse har gjort forgjeves forsøk på å slippe til med sine meninger i Østhavets spalter. Hvis det skulle medføre riktighet, så gir det grunn til bekymring. Men dette skulle jo være rimelig enkelt å løse. Det er bare å sette av fast plass i avisen, forbeholdt lokalpolitisk debatt. Så vil da tiden vise om disse lokalpolitikerne virkelig kommer stormende til avisen med sine meninger og synspunkter, eller om de fortsetter å bruke kun Facebook til slike aktiviteter.
I mitt innlegg i fjor, viet jeg noe oppmerksomhet til Østhavets hang til gjentatt og utbroderende uthenging av Vardø kommunes administrasjon. Og jeg merker meg, at man fortsetter i det samme sporet. Og jeg merker meg hvor tilspisset språkbruken blir, med en gang disse anliggender bringes på bane. I fjorårets artikkel var jeg inne på, at Østhavet – i stedet for å bruke utestemme, hver gang kommunens administrasjon omtales – kanskje heller burde innlede en dialog med administrasjonen om disse sakene som verserer. Slik som disse gjentatt omtalte postlistene, eller Moloholla – eller hva det nå måtte være. Ønsker Østhavet å fortsette i dette samme sporet, så må det være på sin plass å spørre om det er av redaksjonelt stor betydning for avisen å drive på slik?
Det er selvsagt på sin plass, at Østhavet kommer ut med saker og ting som redaksjonen måtte ha på hjertet. Men se nå avisens helside-oppslag 13. februar. Her går Østhavets journalist nærmest helt av hengslene, over noen reklamesnutter som Vardø videregående skole har produsert. En reaksjon som er langt ut over alle grenser.
Vardø videregående skole er viktig for Vardø. Skolen har kjempet for sin eksistens, nærmest kontinuerlig i årevis. Til tross for dette utgangspunktet, så har skolen klart å bli valgt ut for etablering av en nasjonal sjømatlinje. Det er det all mulig grunn til å være stolt av. Og den etableringen kom som et resultat av et langvarig og planmessig arbeid fra skolens egne gode krefter. Vardø videregående skole bør vi støtte opp om, alle sammen. I lys av det gode arbeidet som gjøres på skolen, så blir denne overdrevne nedrakkingen av noen små reklamesnutter, som Østhavets journalist fant grunn til å begå i avisa 13. februar – helt fullstendig ut av alle proposjoner. Når adrenalinkikket, etter å ha begått dette skriftstykke har lagt seg, så bør det være dags for redaksjonen å sette seg ned, og tenke over om disse utfallene her virkelig var legitime. Burde ikke Østhavet valgt å heller framsnakke Vardø videregående skole?
Østhavet har 13. februar en to-siders klippe og lime-sak om Etterretningstjenestens vurderinger av aktuelle sikkerhetsutfordringer. Dette i tillegg til forsvarsminister Bakke-Jensens innlegg om det aktuelle trusselbildet.
Det der, blir sånn passe distansert. Å gulpe opp nesten tre avissider med etterretningsmessige selvfølgeligheter, er selvsagt greit. Men den informasjonen der, får vi faktisk ganske greit fra andre kilder. Man kan man spørre; hvor er det lokale fokuset på etterretningsspørsmål?
Meg bekjent, så har Østhavet aldri sett på Norges aktiviteter og utfordringer innen militær etterretning, sett fra Vardøs ståsted. Det er muligens et selvpålagt tabu for Østhavet å skrive om dette. Men, da NRK i fjor laget en god nettreportasje om den rollen installasjonene i Vardø spiller i det store etterretnings-bildet og vardøværingenes syn på dette – så skrev Østhavets journalist ganske så nedlatende om saken, og var utelukkende opptatt av å plukke NRK-reportasjen fra hverandre. Her ble det brukt karakteristikker som useriøst, ukorrekt og lettvint, uten at det ble belagt hva som rent faktisk var ukorrekt.
Østhavet har et betydelig potensial til å kunne gå i Andøypostens fotspor. Men det gjelder å komme seg ut og ta pulsen på direkten, på det som skjer. God journalistikk skapes ute blant folk – det være seg fiskere, butikkansatte eller byråkrater – ikke bak redaksjonspulten. Østhavet kan greit bli en aktør som setter dagsorden i Vardø. Som spiller ut de politiske drakampene som foregår, og som er å regne med når viktig informasjon skal ut til folket. Men; da bør Østhavet slutte å spille ut gjentatte uthenginger, servert på et saklighetsnivå som minner om en russeavis. Holder Østhavet på slik lenge nok, så kan det befestes et inntrykk av at avisen helst vil bruke spalteplassen sin på fiktive saker og ikke det virkelige livet som leves her i kommunen hver dag – året rundt.
Svavar Bjørnsson