Jeg er egentlig ikke typen til å dele sorg på sosiale medier. Jeg er ikke en «hjertesanker», og selv om jeg har forståelse for at mange ønsker denne formen for omsorg, er det ikke noe for meg. Jeg har derfor ikke lagt noe ut på sosiale medier i forbindelse med min manns bortgang.
Men etter den opplevelsen jeg hadde i formiddag på et bakeri, føler jeg at jeg må ta til orde for alle som også er som meg.
Jeg satt og drakk kaffe med min bror, og da kom det bort en dame jeg ikke har hatt noe med å gjøre siden jeg var liten. Hennes rolle da var helsepersonell, så vi hadde ingen personlig relasjon. Hun sier til meg at hun må få gi meg en klem.
Siden jeg som person har vanskelig for å si direkte nei, eller være det jeg selv opplever som frekk, sier jeg høflig «helst ikke». Damen sier «jo jeg må hvert fall få gi deg en liten en» og bøyer seg over meg og klemmer meg på hodet.
Når har jeg mistet retten til å bestemme over egen kropp? Og selv bestemme hvem jeg ønsker å klemme eller ikke?
Jeg husker veldig godt fra jeg var 10 år, i mormoren min sin begravelse, alle de «gamle» damene, med sterk parfymelukt, som absolutt skulle gi meg klem. Selv om jeg ikke kjente dem. Det var veldig traumatisk. Det er noe jeg har tenkt på siden, når jeg selv har vært i begravelser.
Jeg prøver å tenke: hvem er det jeg trøster? Meg eller dem?
Hvis svaret er meg… da lar jeg være.
Jeg vil derfor oppfordre alle som møter folk i sorg å prøve og snu litt på situasjonen. Hvis det hadde vært MIN kjære som hadde gått bort, hadde det da gitt meg trøst å få klem fra akkurat denne personen?
Hvis svaret er ja… klem i vei!
Men hvis svaret er nei… la vær!
Da kan dere heller søke trøst hos deres egne.
Jeg forstår at når noen går bort, er det mange som sørger. Familie, venner, kollegaer og bekjente. Men alle disse har ikke nødvendigvis en relasjon med hverandre.
Man kan gjerne tilby kondolanse, men man behøver ikke å bryte intimsonegrensa til vedkommende dersom man ikke bruker å klemme dem til vanlig. Det er ikke alle som ønsker det, selv om man selv er en klemmer. Og man ønsker det gjerne i hvert fall ikke på nærbutikken, eller kaféen.
Broren min hadde rett før dette fortalt om en kollega som hadde begynt å handle kl. 22.55 på kvelden for å unngå dette da hun mistet mannen sin plutselig.
Jeg sammenligner det gjerne med når folk føler de har rett til å ta gravide på magen. Plutselig blir kroppen din allemannseie. Og i en sorgprosess, også følelsene dine. Alle vil vite hvordan du har det, hvordan det går. Og selv om det er i beste mening, så er man ikke interessert i å snakke om hvordan man har det til gud og hver mann.
Man har gjerne sine nærmeste man prater med, mange velger å gå til psykolog, men de færreste ønsker å snakke om det mens man trener eller venter på å få betale i kassa på butikken.
Folk er selvfølgelig forskjellige, men jeg tror at det også er en stor prosent som meg, som ikke ønsker oppmerksomhet. For meg gjør disse sammenstøtene med folk, som ikke respekter meg og mine intimsoner, sorgprosessen vanskeligere, og ikke lettere.
La heller meg velge om jeg vil gi deg en klem eller ikke.
Så med dette vil jeg bare oppfordre folk til å være bevisst at folk sørger forskjellig, og at man kan tenke seg om en ekstra gang:
HVEM TRØSTER JEG? MEG ELLER DEM?
Marte Brasøy Sætrum
(Først publisert på Facebook, gjengitt med tillatelse)