Fisken kan ikke eies av enkeltpersoner eller selskaper og skal forvaltes til beste for arbeidsplasser og bosetting langs kysten. Fisken må høstes på bærekraftig vis innenfor naturens tålegrenser, og det er bra at SV nå løfter fram striden om eierskapet til fisken her på Stortinget.
Da trålerflåten ble opprettet, fikk de dispensasjon fra deltakerloven for å sikre stabil råstoffleveranse og lønnsomhet til industrien på land. Dessverre har ikke trålerflåten oppfylt sine forpliktelser. Folk langs kysten vet at kvotebaronene i trålerflåten ikke er til å stole på, men leverer kun en liten andel av fisken til land. Gang etter gang bryter de avtalene som gjorde at de fikk dispensasjon fra loven. Etter vårt syn må de som bryter samfunnskontrakten, stanses. Det burde være selvsagt at gjentatte brudd på pliktene bør føre til at trålerne mister rettighetene de har i dag, og på sikt bør alle kvotene som i dag tilhører trålerflåten, tilbakeføres til kystflåten.
I fjor fisket de seks trålerne som tilhører Vesterålen, 17 000 tonn torsk – fisk som i liten grad kom kystsamfunnene til gode. I år er kvotene noe lavere, men likevel har de mange hundre fartøyene i åpen gruppe 17 000 tonn torsk totalt til fordeling. Dette er ikke tilfeldig. Noen få familiedynastier kontrollerer i dag en tredjedel av torskerettighetene og oppfører seg som om det er de som eier fisken – stikk i strid med både lovverk og fellesskapsfølelse – og det har de gjort i mange år med regjeringens velsignelse.
Regjeringen velger dessverre side med den minst miljøvennlige delen av fiskeflåten. På den andre siden står kystflåten, som har lavere klimagassutslipp per kilo fisk enn trålerflåten, og som i tillegg har mindre bifangst og andre utslipp. Og mens kystflåten går til land med fisken, velger ofte trålerne å fryse fisken om bord og selge den ubearbeidet ut av landet. Det er skadelig for kystsamfunnene og den norske økonomien, som hvert år går glipp av milliarder av kroner fordi vi ikke videreforedler fiskeressursene her i landet.
I tillegg fører dagens kvotesystem til at det er nesten umulig for unge å komme seg inn i fiskeryrket. Det er ikke bare skadelig for den enkelte, men også for kystkulturen og mulighetene for mottakene til å få råvarer når det trengs. Retten til å fiske er blitt privatisert når det å kjøpe en kvote for å starte som fisker koster flere millioner kroner. En omfordeling av kvoter fra trålerflåten må komme de minste fartøyene til gode. Hvis minst halvparten går til gruppe II, vil det igjen åpne døren for unge fiskere. Så lenge kvotene fortsatt står på trålernes hender, må pliktene deres overholdes, tilbudsplikt må igjen bli leveringsplikt, og bearbeidingsplikten må overholdes.
Kystsamfunnene og mottakene som finnes langs kysten vår, trenger råvarer hele året. Fiskeindustri kan ikke og bør ikke være en sesongindustri med innleide arbeidsfolk som utsettes for sosial dumping. Vi må i stedet få helårsdrift med fast ansatte. Kunnskapen til arbeidsfolk har bygd mange av landets store industrier. Vi må ta lærdom av det når vi skal gjenreise fiskeindustrien langs hele Norges kyst. Derfor mener vi at kvotene må periodiseres, slik at fisk tas i land også på høsten og kan sikre sysselsetting, foredling og verdiskaping hele året rundt.
Bjørnar Moxnes
Leder i Rødt