Jeg kommer akkurat fra Kiberg hvor 17. maifeiringen starter i Vardø kommune. Der holdt kommandant ved Vardøhus Festning, Odd Inge Haravik, den beste og sterkeste 17. maitalen jeg har hørt noensinne. Den bare traff så hardt at jeg ble stående litt overveldet…
Som tom for luft etter et realt slag i mageregionen. Men det var ikke et fysisk slag som gjorde det. Det var ord. Ord som bare hamret inn og traff meg midt i Finnmarkingen, midt i soldaten, midt i mitt hjerte for frihet og demokrati. Det traff meg midt i alt jeg er og mitt hjerte for min nasjon.
Jeg kjørte over Domen, den fjellovergangen som skiller Kiberg og Vardø.
Hva var det egentlig Odd Inge sa?
Satt helt i egne tanker, bare mindblown.
Hva er det vi faktisk feirer i dag? Vi feirer vår grunnlov, selvstendighet og demokratiet. Dette er ting som er tuftet på Frihet, Likhet og Brorskap.
Og her er det vi opplever at ting er i endring. Radikal endring! Ytringsfriheten er under press, ikke ved at man ikke får lov til å ytre seg, men mer av en slik art at når man ytrer seg så møter man motstand i form av hersketeknikker istedenfor saklighet, dette både helt nede på «gatenivå», men også helt opp på stortingstaburetten. Det handler mer om å fremmedgjøre og farliggjøre enn å komme fram til beste løsning. Det er ikke likhet, det er «Dem og Oss». Dette ser vi skjer over alt i samfunnet vårt.
Vårt demokrati, slik det er, eller i hvert fall var ment å være, skapte et samfunn, et varmt samfunn, med omtanke for de svakeste. Et samfunn hvor man så verdien av at hele landet var tatt i bruk og at man skulle ha like muligheter uansett hvor man befant seg rent geografisk. Det er ikke slik lengre. I dag handler alt om bunnlinja!
Den gamle leveregelen, som har vært en fantastisk ledestjerne for et av de landene i verden som har de dypeste røttene i demokrati og som skapte et land, med et folk og med et styresett resten av verden så opp til, «Yt etter evne, motta etter behov» ser ut til å være død.
Landet jeg snakker om er selvfølgelig vårt Norge!
I dag skal alt privatiseres, og det skal slås sammen. For små enheter blir for kostbart. Eller er det slik at det er lettere å privatisere når det når en viss størrelse? Dette gjelder både etater, kommuner og fylkeskommuner.
Dette til tross for at folket sier at vi ønsker ikke større enheter. Vi ønsker små enheter med nærhet til hverandre og til de tjenestene vi trenger. Hvordan kan det da ha seg slik at de vi velger inn for å administrere og lede dette landet ikke tar hensyn lengre til hva vi, folket, vil?
De samme menneskene setter til sides vår rett til nasjonens arvesølv. Det framtidige generasjoner skal leve av. De selger våre naturressurser til private i både inn- og utland. Til tross for at dette er folkets og framtidens generasjoners ressurser.
De setter grunnloven, som er selve fundamentet for nasjonen Norge, til sides og avgir makt og styring til EU. Vi ledes ikke lengre av våre lover, likemenn og folkevalgte, men vi styres av EU direktiver som er snikinnført av våre folkevalgte. Våre tillitsvalgte som har solgt seg og våre ressurser og vårt land for 30 sølvpenger.
«Alt for Norge», «For alt vi er og alt vi har» og «Aldri mer 9.april»
«Alt for Norge», «For alt vi er og alt vi har» og «Aldri mer 9.april» er for meg de tre viktigste slagordene vi har i Norge, både for hva de faktisk sier, men også hvem som har det som slagord eller hva som har vært arnesituasjonen som skapte det. Og for meg så sier disse tre slagordene det samme, bare på forskjellig vis.
Det første er kong Haralds slagord, et slagord som han er tredje generasjon konge som bruker. Og vi har en god konge. En klok konge. En konge som tør å stå på barrikadene, tør å mene og ta standpunkt. Og når han har gjort det så har han gjort det med folkets og nasjonens beste i tankene.
Det andre slagordet er forsvarets nye slagord. «For alt vi har og alt vi er», det er et sterkt slagord. Det forsvaret sier her er at de er her for oss, alle våre verdier som mennesker, kultur og nasjon. For våre ressurser som vi skal bygge vår framtid på. Det er disse som først vil møte en trussel utenifra, for å ivareta deg og meg. De er disse kvinner og menn som slår ring om oss andre for å verne mot overgrep utenifra.
Det aller aller sterkeste er kanskje de siste; «Aldri mer 9. april». Dette er et slagord som færre og færre har et forhold til. 9. april 1940 marsjerte tyske tropper ned Karl Johan. Etter krigen så var det ikke kongen eller forsvaret som skapte det slagordet og stilte seg bak det. Det var folket! Vi skulle aldri mer igjen oppleve at vi mistet vår frihet, selvstendighet og likeverd! Vi skulle ivareta vårt land og vårt forsvar av vårt land slik at vi aldri igjen mistet vår selvråderett!
I dag så er det ikke så mange som helt skjønner innholdet i det slagordet, ikke helt forstår kruttet i det og hvilken kostnad en slik bevissthet rundt vår nasjonale selvstendighet hadde. For da hadde ikke vi tatt så lett på de overgrepene vi ser skjer mot vår grunnlov, vårt demokrati og vår selvråderett.
Forskjellen på 9. april 1940 og det vi ser skjer i dag er at da kom trusselen utenifra. I dag er den orkestrert av våre folkevalgte. Det er ikke tyske tropper som marsjerer ned Karl Johan, men partipolitikere og byråkrater. Og de er jo en av oss, er de ikke? Og en slik avgivelse av vår selvråderett gjør vi jo ikke mot oss selv? «For alt vi er og alt vi har» blir mer og mer lik «For alt vi engang var og det vi kunne hatt».
Vi ser en økende trussel mot de demokratiske prinsipper Europa har vært tuftet på
Vi ser over hele Europa, hele den vestlige verden egentlig, en radikalisering. Vi ser en økende trussel mot de demokratiske prinsipper Europa har vært tuftet på. Vi ser en økende bruk av retorikk som splitter og farliggjør. Vi ser et Europa hvor forskjeller øker, de rike blir rikere og de fattige fler og fattigere.
Norge er ikke lengre «Annerledeslandet» hvor vi stod utenfor og bare observerte alt det utenkelige som foregikk utenfor våre grenser. Mye har skjedd på kort tid som gjør at vi ikke lenger har vår uskyld i behold. Vi er ikke lengre bastionen for likhet, frihet og brorskap. Vi er ikke lengere landet hvor ulikhetene var små. Vi er ikke lengre landet hvor man kunne styre etter «Kardemommeloven». Vår uskyld er brutt av de samme krefter vi ser ellers i verden, og de blir bare mer og mer tydelige etter hvert som tiden går.
17. mai hadde ikke vært mulig uten 8. mai, eller rettere sagt, det hadde ikke vært mulig uten årsaken til at vi feirer 8. mai. Altså at folket er villige til å ta ansvar for vår nasjon, ressurser og framtid. Fred, som de yngre generasjonene tar for gitt, for det har alltid vært der og vi har ikke opplevd ufred eller reelle trusler mot vår nasjon siden andre verdenskrig.
Men noen har betalt for vår fred. Noen har lagt sitt liv som buffer mellom oss, nasjon og folk, og en fiende. Disse er de vi feirer 8. mai. De som var villige til å gjøre det ultimate offer for deg og meg. Uten disse ville ikke 17.mai vært mulig.
Aldri har ett sted gitt så mye for vår frihet
Og INTET sted i Norge har kjent på den kostnaden fred har som bygda Kiberg. Den lille bygda ytterst på Varangerhalvøya med 200 mennesker. Intet sted har krigen mot en okkupasjonsmakt kostet mer. Ikke et sted i Norge har vel en større forståelse av at vår fred har en pris. Aldri har ett sted gitt så mye for vår frihet. Det utrolige heltemotet og styrke dette folket viste er forbilledlig og det burde vært pensum på våre krigsskoler å dra på dannelsesreise i styrke, mot og villighet til Kiberg! For å prøve å forstå hva som gjør at et folk evner å stå opp mot overmakt når Gjallarhornet lyder.
Som nasjon så har vi også mye å lære av kampviljen, motet og offerviljen til partisanene fra Kiberg. Men også av Finnmarkingen generelt, som ble utbombet, tvangsevakuert og krigsherjet. Men som trosset myndighetene etter krigen for å komme tilbake til sine hjemtrakter og startet oppbyggingen umiddelbart.
Disse menneskene er de som betalte den ultimate kostnaden for at vi i dag kan feire vår nasjonaldag. Det er dette offer som kreves for å få og beholde fred!
Den beste måten å hedre deres minne og deres offer på er å sørge for at vi aldri havner i en slik situasjon igjen at det ultimate offer kreves av hver enkelt av oss.
Vi må ivareta vår nasjons sikkerhet mot de som vil ta fra oss alt vi er og alt vi har, uansett om trusselen kommer utenifra eller innenifra.
Å lese Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove» kunne man tro var skrevet i år, om man ikke visste at det var skrevet i 1937. Det får en til å tenke.
17. mai er en dag til feiring av vår frihet og selvstendighet, men enda viktigere en påminning om at det vi tar for gitt i dag er ganske flyktig om vi ikke ivaretar det.
Det er vårt felles ansvar!
Gratulerer med dagen!
Frank Cato Lahti