Vardøs historie, har et rikholdig innslag av avishistorie. Nesten sammenhengende i 83 år kom det ut aviser i Vardø. Så fikk man et opphold fra 1966 og frem til Østhavet så dagens lys i 1996 – takket være entusiasten Andreas Raaum.
Lokalaviser har således spilt en betydelig rolle i vardøværingenes hverdag, i årtier. Slik bør det fortsatt være. Man sluttet opp om Østhavet for ett år siden, da økonomien truet avisens eksistens. Det bør være et potensial for flere abonnenter, og eventuelle andre aktiviteter for å styrke avisens økonomiske fundament. Men; det er en viktig forutsetning her: Østhavet må – på samme måte som lokalaviser ellers, rundt omkring – speile folks hverdag. Vise mangfold, trekke frem hverdagsheltene, ta pulsen på det som rører seg innenfor kommunal virksomhet, og på de statlige og private virksomhetene som med betydelig suksess er bygget opp i byen. Men også, løfte frem suksesshistorier fra kultur og idrett. Lokalavisredaktører landet rundt er enig i, at nettopp dette er kriteriet for å lykkes som lokalavis.
Ole Klaudiussens innlegg i Østhavet 25. april, stiller jeg meg bak – fullt ut. Det er viktig at vi som er Østhavets faste og trofaste lesere, utveksler meninger om avisens redaksjonelle linje og prioriteringer. Slike innspill og meninger, bør avisen ta på største alvor.
En av Østhavets lesere ytret seg på Facebook nylig, om det samme innlegget som Klaudiussen setter søkelyset på. Vedkommende var – i likhet med Klaudiussen – åpenbart frustrert over et tilsynelatende tiltakende underlivsfokus i Østhavet. Østhavets journalist kom inn i kommentarutvekslingen på Facebook. Han forklarte at bakgrunnen for innlegget var, at det like før trykking manglet stoff på deler av en side. Han valgte da, å lage et ”artig” innslag hentet fra en pressemelding på nytelse.no. Akkurat dette synes jeg er urovekkende. Det skurrer unektelig, hvis det virkelig er slik at avisen har et så marginalt stofftilfang at man må ty til rimelig ulekre krisetiltak for å fylle avisens spalteplass. Å få det til å henge på greip, er ikke lett.
Finnmarken har den senere tid gjort disposisjoner, som langt på vei kobler avisen ifra rollen som regionavis for Øst-Finnmark. Når situasjonen er slik, bør Østhavet se det som sitt ansvar å fylle tomrommet etter Finnmarken, som lokal nyhetsformidler for oss her i kommunen. En lokal nyhetsformidler må ha fokuset rettet på de lokale sakene, og ikke på tilfeldig importert ræl, som ingenting har med lokalmiljøet å gjøre. Her har Østhavet en vei å gå. Et par eksempler kan forklare den påstanden: Finnmarken hadde i vinter, et bra innslag om ”nye koster” som var blitt ansatt i teknisk etat. Et oppslag, som det hadde vært vel så naturlig at Østhavet hadde laget. Det samme kan sies om Finnmarkens oppslag nylig, om et nyetablert galleri/overnattingstilbud i byen. Den saken, burde Østhavet ha respondert på. Det skjedde ikke. Slike eksempler er det mange av. Og når avisens journalist finner å bruke mangel på stoff som begrunnelse for sine litt spesielle journalistiske krumspring, så er det grunn til å stusse.
Medieforskere har gjennom forskningen avdekket at lokalavisene har en sterk overvekt av sportsnyheter. Det er neppe noe galt i det, med mindre sporten fullstendig dominerer avisinnholdet. At Østhavet har et betydelig fokus på sport, og gjennom dette heier frem lokale talenter – er helt fint. Men det må selvsagt være en balanse. En lokalavis som Østhavet kan utmerket godt opptre som både patriot og kritiker. Det er ingen motsetning der. Men Østhavets kritiske blikk på eksempelvis kommunal virksomhet, har dessverre kommet til å dreie seg om manglende elektroniske postlister! I stedet for å fremføre – med utestemme – gjentatt kritikk av Vardø kommune fordi de elektroniske postlistene ikke bestandig er operative, så burde avisen heller innledet en dialog med kommunens ledelse om informasjonsinnhenting. Man hadde sikkert funnet en løsning.
Og, så er det sånn at det ikke er bare kommunal virksomhet som lokalavisen Østhavet bør sette søkelyset på. Det skjer en hel del hele tiden, knyttet til statlige virksomheter i byen. Virksomheter som sysselsetter mange vardøværinger. Det har med jevne mellomrom vært nasjonalt fokus på den måten regjeringen velger å drive Kontoret for voldsoffererstatning. Selv om dette er en ganske stor arbeidsplass i vår målestokk, så har Østhavet aldri skrevet en setning om de kontroverser som har vært om driftsbudsjetter og slikt knyttet til Kontoret for voldsoffererstatning, de siste fem årene. Det er vel heller tvilsomt om Østhavets ansatte noen gang har vært innenfor dørene på Kontoret for voldsoffererstatning. Det skjer også saker og ting som vil berøre en annen stor statlig arbeidsplass; Lønnsgarantien. Meg bekjent, har Østhavet ikke fått med seg dette.
Forsvaret er i en særstilling. Her skjer jo virksomheten bak lukkete dører, og stengte porter. Det er det selvsagt ikke lett for en lokalavis, å ha noe journalistisk forhold til. Men, når NRK Finnmark nylig laget en nettreportasje om ”Globus-virksomheten” i Vardø, og der slapp til mange ”stemmer” fra lokalmiljøet, så valgte Østhavet å plukke NRKs journalistiske arbeid fra hverandre – og stemple dette som useriøst, ukorrekt og lettvint. På vegne av hvem snakket man da?
Både Ole Klaudiussen og undertegnede, vil Østhavet vel. Formodentlig er det nærliggende for noen, å betrakte to 70-åringer som utdatert, og knapt verdt å høre på. Det er ikke noe avgjørende å lytte til oss. Men; det er avgjørende å lytte til leserne. Det er et sterkt signal, hvis det viser seg at leserne ser på Østhavet som stadig mindre relevant, og ikke ser på det som publiseres som demokratisk og nyhetsmessig verdifullt. Da har Østhavet et større problem, enn den økonomiske krisen i fjor.
Svavar Bjørnsson