Som et dyr på flukt fra et rovdyr prøver hun å løpe
Som på tynt islag over dyp hengemyr
Hun trår igjennom og kjemper seg et skritt videre
Håper at grunnen skal holde for neste steg
Følelsen av at grunnen gir etter
Sliten
Bak henne kommer hun selv halsende etter
Nærmere og nærmere kommer hun
Det uunngåelige møtet kommer nærmere og nærmere
Oppgjøret med seg selv, det som smerter slik
Der hvor hele hennes illusjoner vil falle
For bak henne kommer hun selv,
Med svarene, med trøsten og det livet hun er ment å ha
Men hun halser videre,
Mer og mer sliten for hvert steg gjennom isen
Redd for det hun vet kommer
De tunge svarene
Det tunge oppgjøret med seg selv
Det tunge å legge bak seg det som ikke er ment å være med videre, det som tynger henne ned
Det tunge som er blitt det normale som igjen er det trygge
For hun vet møtet med seg selv vil fri henne fra det
Og hun vil igjen kunne gå over isen uten å trå igjennom
Hun kan knapt nok minnes hvordan det var å føle at isen bar
Et skritt videre
Smilet på
Ingen må se at noe tynger henne ned
Hun skjuler smerten det er å trå gjennom og kjempe seg videre
Mens øynene tømmes for liv
Tommere og tommere framstår de som en gang var så full av liv og sjel
Ingen må se hennes smerte
Ingen må se at hun har for mye å bære
Så hun tar på seg andres bør
Sliten
Bak kommer hun selv
Nærmere
Nærmere
Nærmere
For hvert steg, for hvert slitent hjerteslag, kommer hun selv nærmere
Hun er på flukt fra seg selv
Hun vet det
Den tyngste erkjennelsen i verden
Det tyngste møtet som er
Uunngåelig
Hun kommer nærmere
Av Frank Cato Lahti