Norsk fiskeforedlingsindustri bygges ned langs kysten med sterke negative virkninger for arbeidsplasser og bosetningsgrunnlag. Samtidig blir fisken i stadig større grad eksportert i bulk uten nevneverdig foredling på land.
Av
Torbjørn Trondsen og Peter Th Ørebech
Professorer ved Norges Fiskerihøgskole og styremedlemmer i Kystens Tankesmie
I 2018 var eksporten av hel fisk (hodekappet, sløyd) på hele 264 tusen tonn, hvorav 62 prosent var usortert frosset. Dette tilsvarer 400.000 tonn fangst (levende) utgjorde nærmere 60 prosent av de totale hvitfiskfangstene.
Eksportert frosset
Av de totale frosne landingene i 2016 fra havfiskeflåten (trål og line) ble 62 prosent eksportert frosset usortert til utenlandsk foredlingsindustri, hvorav halvparten til Kina. Resten gikk trolig inn som råstoff i klippfiskindustrien på Møre. Dette gjelder også de 11 trålerne med leveringsplikt i Nord-Norge -som tidligere ble kalt ferskfisktrålere. Kun 5 prosent av trålerflåtens og den havgående lineflåtens kvoter ble i 2018 landet fersk, mens kystfiskeflåten (under 28 meter) leverte 99 prosent fersk til verdiskapende foredling på land.
Også eksporten av fersk hel fisk i bulk er øket i særlig grad av fremveksten og landinger av en stor havgående snurrevadtrålflåte som fisker på kystfiskekvoter og lander 90 prosent fersk fisk -i stor grad for direkte eksport usortert i containere til polsk og dansk fiskeindustri.
Kan øke verdiskapningen
Verdiskapingen på landanlegg kan økes av de fiskekvotene som i dag eksporteres ubearbeidet fra havfiskeflåten. Myndighetene på Island har oppnådd dette gjennom reguleringer som fører all fisken fra kvoteregulerte fiskerier inn i foredlingsanlegg uten spesielle pålegg om leveringsplikt. Ordningen ble innført med en lovregulering fra 2006 som åpner for kvotetrekk på opptil 20 prosent for torsk og hyse, og opptil 15 prosent på andre arter for fangst eksportert ubearbeidet -dvs. usortert hel sløyd fisk frosset eller fisk fersk iset i store containere beregnet for foredling i utenlandsk foredlingsindustri.
Denne islandske reguleringen har i praksis ført til at det ikke eksporteres noe ubearbeidet fisk fra Island. All fangst bearbeides på landanleggene før eksport. Det har heller ikke vært nødvendig å kutte slike kvoter på mange år, fordi flåten har tilpasset seg og akseptert denne reguleringsbestemmelsen.
Spesialordningene
I Norge øremerkes allerede tilleggskvoter til spesielle formål som Distriktskvoter, Samekvoter, Ferskfiskkvoter, Levendefiskkvoter m.v. Disse ordninger møter motstand fra de andre fiskerne som får mindre kvoter for å fylle opp de øremerkede tilleggskvoter andre får del i. Fordelen med den islandske modellen er at inntrukne kvoter kommer alle til gode som allerede leverer til foredling på landanlegg.
Gjennomføringen av en islandsk ordning vil derfor gjøre det lønnsomt for rederiene sammen med industrien, å utvikle verdiskapingsstrategier etter at fisken er levert på land. Det var det som var intensjonen med leveringspliktreguleringene i Norge som i dag ikke fungerer. Islendingene har både fått akseptert sin reguleringsmodell innenfor EØS-avtalen og har funnet lønnsomme markedsmulighetene for produkter produsert på det samme råstoffet som Norge har tilgang på. Mulighetene ligger åpne også i Norge.
For eksempel er utnyttelsen av markedet for ferske superkjølte (til -1,5 grader) hvitfiskprodukter som er sterkt underutnyttet. Handelsstatistikken i 2018 viser for eksempel at prisene på fersk kjølt hvitfiskfilet var 20 kr per kilo høyere per kilo enn for frossen filet, noe som tilsvarer 11-12 kroner per råstoffkilo. Eksport av slik fersk superkjølt filet har i henhold til EØS-avtalen tollfri adgang til EU markedet.
Beregninger viser at om all den eksporterte ubearbeidede fisken fra Norge foredles til fersk superkjølt filet med dagens priser, så vil eksportverdien av norsk hvitfisk kunne økes med 4 milliarder kroner årlig og antall arbeidsplasser bare i produksjon økes med mellom to og tre tusen.
Jevne ut tilgangen
Utfordringen er å jevne ut råstofftilgangen fra sesongbasert fiskerier etter markedets etterspørsel, slik det gjøres lagringsstabile klippfisk og tørrfiskprodukter. Også innen ferskvaremarkedet kan slik utjevning langt på vei løses med bruk av ny tilgjengelig levendelagringsteknologi og teknologi for frysing, superkjøling (som øker den ferske holdbarheten med 4/5 dager) og tining uten kvalitetstap.
Men det islandske eksempelet viser at næringen trenger et økonomisk press på seg for å øke den innenlandske verdiskapingen av de fiskekvotene som tildeles gratis av staten. Strukturpolitikken i fiskeriene har redusert dette økonomiske presset for de gjenværende rederiene. Tillatelsen til å samle flere kvoter på færre fartøyer, og tillatelsen til frysing av fangst om bord for direkteeksport, har bedret den bedriftsøkonomiske lønnsomhet for de gjenværende fartøyene, blant annet gjennom øket eksport direkte fra rederiene av ubearbeidet fisk utenom foredlingsanleggene på land i Norge.
Det har imidlertid manglet på reguleringer som ivaretar den samfunnsøkonomiske lønnsomhet, som jo er formålet både med havressurslov og fiskesalgslov – se § 1. Svaret her ligger i å få mer kroner ut av hver kilo fanget i tråd med det gamle mål om at fiske alltid skal gå til best betalende anvendelse. Staten har ikke bare en rett til å styre dette, de har en plikt.
Endrede rutiner for kvotefordeling
Norge har, som Island, full frihet til å disponere sine fiskekvoter som ikke er en del av EØS-avtalen. Gjennomføring krever en samordnet strategi. Kvotetrekk for ubearbeidet fisk kan gjennomføres med en sakte opptrapping over tid- for eksempel 5 prosent øket kvotetrekk per år over 5 år. Samtidig må det bygges opp kontrollmekanismer av fiskelandingenes anvendelser med hjemmel i fiskesalgslagsloven, eksportdata som kan spores tilbake til fangstfartøy som skiller mellom bearbeidet og uforedlede bulk produkter, må samles inn med hjemmel i fiskeeksportloven.
Med basis i all denne informasjonen er det behov for etablering av endrede kvotefordelingsrutiner med hjemmel i havressursloven. Et slikt tiltak trenger ikke noe stortingsvedtak. Hjemmelen finnes allerede i Havressurslova (2008) § 11 tredje og fjerde ledd.